Selv om de første bøkene hans er blitt betegnet som litteratur for menn som ikke liker å lese, har Lars Mytting aldri vært noen entydig maskulin forfatter; hans prosa er like malende og kjenslevar som den er praktisk orientert, og alltid ispedd solide doser øyeglimt, enten det handler om rundstabler, skytevåpen eller vevskunst. Dette blir særlig tydelig etter å ha sett teaterstykket Heil ved, løst basert på Myttings internasjonale sakprosasuksess Hel ved fra 2011. Her er nemlig den lune mangetydigheten som Myttings metode avføder, så godt som fraværende.
Avtroppende teatersjef ved Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, ønsker å lage teater for menn som ellers ikke går i teateret, som er utilpass i finklær og ikke føler noe eierskap til denne å så opake kunstformen. Og måten han ønsker å nå disse mennene på, er ved å hugge et tre på hovedscenen og la Stein Torleif Bjella synge om det. Konseptet er velmenende nok, men som med all spisset målgruppetenkning kan man fort ende opp med å gjøre den tiltenkte målgruppen til en parodi på seg selv. I så måte kan man kanskje si at Heil ved er for Det Norske Teatret hva Sophie Elise var for NRK.
Rundstablet kjærlighetserklæring
Disse innvendingene til tross – det begynner veldig vakkert. Teppet går opp til den umiskjennelige lyden av sagspill. Vi befinner oss i et stjerneklart bygdelandskap, og ser en gammel krok stavre seg over scenen. I nesten ti minutter går han over det flisbestrødde gulvet, i langsom skyttel mellom den sirlige rundstabelen på venstre scenekant og den minkende vedhaugen til høyre. Det eneste vi hører er lyden av mannens stive skritt og tunge pust, akkompagnert av Stein Torleif Bjellas underfundige bakgrunnsmusikk.
---
Anmeldelse
Regi: Erik Ulfsby. Heil ved. Det Norske Teatret. 12. november–31. januar
---
Dette er Ottar, mannen som først introduserte Mytting for vedens filosofi, og som når han kjente lukta av ved, følte at han var «inne i et dikt» av Hans Børli, som Mytting så nydelig skriver. Forfatterens gamle nabo i Elverum utgjør rammeverket i boken, og har noe av den samme funksjonen i teaterstykket. Lungesyke Ottar vet at han ikke har lenge igjen, og hans møysommelige bæring og stabling blir derfor en kjærlighetserklæring til kona, som skal slippe å fryse når han er borte.
Stundom leser forfatteren selv fra Hel ved over høyttalerne, eller sitater derfra projiseres mot bakveggen i kledelig gammelmodige skrivemaskintyper, mens ensemblet kvister, kapper, kløyver og stabler. Myttings utvalg av tips og fun facts er kvikke og ofte humoristiske («Høgden på hoggestabben er ei privatsak»), og stykket er da også mest vellykket når det holder seg nært på originalverket, og samtidig dyrker den langsomme rytmen i kroppsarbeidet.
Hel ved handlet jo i stor grad om den særegne gleden ved et stykke godt arbeid, og det er helt klart gøy og ikke så rent lite suggererende å se på rytmisk vedkløyving på scenen. I disse øyeblikkene beveger Heil ved seg mot å bli en slags ved-performance, heller enn Gubbe: The Musical. Det skal ikke vare.
Eksotisk for kulturmiddelklassen
Det er ingen replikker i Heil ved. Skogsarbeiderne på scenen nøyer seg med å gi hverandre korte instruksjoner og ellers mumle karslig over kaffekoppen. Det spises matpakke. I bakgrunnen står en høyreist bjørk, og det er først når to av skuespillerne feller den – en bjørk som er blitt kjørt inn og møysommelig plassert på scenegulvet – og vi i publikum jubler og klapper, at jeg aner konturene av stykkets hovedproblem.
For hvor mye utbytte vil menn som liker seg best i garasjen, ha av å se skuespillere utføre nøye tillærte, men like fullt helt vanlige gjøremål, attpåtil på en teaterscene? Ved nærmere ettertanke virker Heil ved mindre som et vaskeekte mannefrieri og mer som en forestilling for den karikert neveunyttige kulturmiddelklassen, som aldri selv har holdt i en motorsag og som synes menn i vernesko er eksotisk (dette understrekes av at et utvalg motorsager står på utstilling i teaterfoajeen, som om de var klenodier fra en helt annen verden).
Følelser? Nei ass
Det som derimot punkterer Det Norske Teatrets ved-performance totalt, er Stein Torleif Bjellas sangtekster. For mens den instrumentelle bakgrunnsmusikken hans treffer blink, med seig gitarklunking og drivende felespill, bryter låtene opp handlingen og plasserer forestillingen i et litt pinlig tematisk landskap. Her skal nemlig mannsrollen problematiseres.
«Sørg for varme, sørg for mat / Det er viktig hele året, viktigare enn prat», messer Bjella. Dette er ment å hente opp igjen Ottars «brennande kjærleik» for kona si, den som gir seg uttrykk i ordknapp og praktisk orientert omsorg, en type stillferdig selvoppofrelse som ikke verdsettes på samme måte i dag og som det absolutt er verdt å løfte frem, også på en teaterscene.
Problemet er bare at dette i Bjellas tekster altfor ofte blir satt i sammenheng med en temmelig snever maskulinitetsforståelse. Det som i Myttings bok først og fremst handlet om utstyrsentusiasme og gleden ved selvberging, blir her til en velkjent klagesang om hvordan alt var enklere før, at tidene forandrer seg og at det er vanskelig å henge med. Tolkningsrommet skrumper drastisk inn, og driver i praksis gutta på scenen ut i den absolutte barskhetsstereotypi, der menn må få være menn og heller få hugge en stein og vatre en stubbe enn å drive og snakke om følelser hele tiden.
«Kan nokon gje ei rolle til meg / Så eg kan brukast til noko i 2023», synger Bjella i stykkets siste låt. Han synes toget går så fort, han blir stående igjen på perrongen, men hvor går egentlig toget hen? Imens sitter skuespiller Frode Winther på en hoggestabbe midt på scenen og plukker liksom forlorent på motorsagkjedet sitt. Gud hjelpe meg, så flaut det er. Denne sekvensen ender også opp med å virke totalt mot sin hensikt, for ingenting er mindre barskt enn forurettet gubbesutring.