Det er ingenting som har vært mer grunnleggende omveltende for mitt livssyn, enn det faktum at jeg har født en sønn. Han var ikke mitt første barn, og slik sett kan det høres underlig ut. Men det er ikke morskapet jeg sikter til, jeg tenker snarere på verdiene mine. Å ha født en sønn har gjort meg mer oppmerksom på det maskuline, og hvor skjørt det er. Den farefulle ferden fra barn til mann.
Herregud, så sårbare de er, disse små guttene. Feminisme har vært en sentral, formativ del av min oppvekst og ungdomstid. Det har vært avgjørende for valg av studier, venner og karriere. Men så fikk jeg en gutt.
Jeg ser sønnen min, og jeg ser alle de fine guttene, de små guttene, som daglig spiller ut sin maskulinitet i en verden som ikke er rigget for den. Bevegelsesrommet er blitt smalere, også rent fysisk. De klarer ikke sitte stille, og blir korrigert. De roper høyt og blir korrigert. De klatrer og slåss, og blir korrigert. Alle disse subtile og direkte beskjedene om at de ikke passer inn. Flere har diagnoser. De må roe seg ned. Angsten lammer dem når stresset ikke får utløp. Eller får dem til å utagere på destruktive måter. Fight, flight or freeze. Lærer verktøy for å tøyle angsten. Angsten lyver, sier vi. Du er ikke i livsfare. Du er trygg.
Men de er jo ikke det. Noe stort og stygt trenger seg på, som kvalmen før brekningsmekanismen slår inn. De trenger et utløp. De må ha et sted å spy edder og galle for sin egen opprettholdelses skyld. For å markere en grense mellom seg selv og autoritetene.
De logger seg på internett.
Feil fokus
Vet du hvorfor barna er så gira på gaming? Dopamin og Big Tech og alt det der. Jaja. Det er sikkert sant. Men vet du hva de skjermstressa foreldrene ofte glemmer? Det er ingen voksne der. I spillene altså. Ingen som forteller dem hva de skal gjøre og når de trår feil. Barna søker tilflukt og rigger seg et frirom fordi de voksne har annektert barndommen. Der kjenner de dessuten mestring. Det er ikke sikkert de har andre arenaer der de gjør det. Og ser man slik på det, er ikke løsningen på radikalisering mer foreldrekontroll.
Det er imidlertid dette – altså foreldrekontroll og restriksjoner – som preger debatten i kjølvannet av den enorme seriesuksessen Adolescence. Serien om 13 år gamle Jamie Miller som blir arrestert for knivdrapet på en klassevenninne. Produksjonen har satt rekord i seertall (66,3 millioner strømminger på to uker) og har skapt voldsom debatt i både Storbritannia og resten av verden. Det viser seg at Jamie er påvirket av internett-mannosfæren, og er blitt mobbet på Instagram i forkant av drapet. Nå roper altså både aktivister og politikere på høyere aldersgrenser for sosiale medier og strengere regulering av skadelig innhold. Forrige uke ga sågar Storbritannias statsminister, Keir Starmer, støtte til forslaget om å vise serien på britiske skoler for å motvirke radikalisering på nett.
Men det er et feilspor. Det vil nok ikke gjøre noen skade å undervise i kildekritikk eller heve aldersgrenser, men lærdommen fra denne serien bør være en annen enn den enkle påstanden om at internett er farlig. Å skylde på giftig påvirkning fra Andrew Tate og influensere som ham, er mest av alt en behagelig unnvikelsesmanøver.
Jamie og Adam
Husker du hvordan serien begynner? Ikke stormingen av huset og arrestasjonen, men før det: Sjefsetterforsker Luce Bascombe lytter til en talemelding fra sønnen, Adam. Han forteller at han vondt i magen, og spør om å få slippe å gå på skolen.
Alle med erfaring fra skolevegring kjenner umiddelbart et sug av angst og mistenksomhet. Og det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Serien handler om et drap og i så måte et ekstremtilfelle. Drap er å bryte det største tabuet i samfunnskontrakten, men det finnes mange måter å melde seg ut av fellesskapet på. Skolevegring er en farsott som rir unge menn og gutter. Slik sett kan vi plassere Jamie, tiltalt drapsmann, og Adam, mistenkt for skolevegring, i hver sin ende av en skala for dysfunksjonell adferd. Og det er lett å tenke at Adam kunne vært Jamie. Begge blir trakassert av de andre elevene.
I seriens første episode ser vi en overvåkningsfilm av drapet. Det er derfor ikke en «whodunnit», som man sier, men en «why». Hvordan kunne gutten med myke kinn og fregner begå et bestialsk drap? Spørsmålet går som en understrøm gjennom alle de fire episodene.
Mye er blitt skrevet om det filmatiske ved serien. At hver episode er filmet i én takning, er spektakulært. Det er også svært effektivt for å skape en egen nerve i historien som blir fortalt. Alt er sanntid, og det skaper en autentisert og intensitet i scenene jeg ikke kan huske å ha opplevd tidligere. Det er nok også noe av årsaken til at serien har truffet så hardt. Flere av kritikerne har imidlertid utpekt andre episode som den minst interessante av de fire fordi det er den som likner mest på en konvensjonell krimserie. For meg er det motsatt. Det er i andre episode vi får se det mest konkrete svaret på spørsmålet serien stiller: Hvorfor drepte Jamie?
Døråpneren
Episode to finner sted på Jamie Millers skole. Det er også Adams skole. Etterforsker Luce Bascombe og partneren hans besøker klasserommene for å presentere seg og be de som har relevant informasjon om å melde seg. I løpet av besøket blir det tydelig at skolen mer er en slagmark for sosial kriging enn en læringsanstalt. Barna er ikke greie med hverandre, og de voksne er ikke greie med barna. I scene etter scene får vi se voksne som svikter dem.
De er tilsynelatende til stede, men har ikke egentlig tid eller mulighet til å romme dem. Det gjelder både lærerne, sosialarbeideren og Bascombe selv. I en spesielt vond scene oppstår det en fin kontakt mellom etterforskeren og gutten som det skal vise seg at skaffet drapsvåpenet. Men det ender i en klappjakt og arrestasjon. Barna trenger at noen ser dem, men de voksne har øynene festet på arbeidsoppgaver og formaliteter. Ingen gjør noe direkte feil, men de er alle fanget i et system som gir lite rom for omsorg.
Når en gruppe føler seg kuet og latterliggjort, så avler det aggresjon. Det rydder grunnen for ekstremt tankegods. Andrew Tate. Høyreekstremisme. Noen som kan forklare guttene hvorfor de ikke har det bra. Som kan presentere et tydelig fiendebilde. Men vi kan ikke begynne her. Radikaliseringen er endepunktet i en prosess som starter mye, mye tidligere. Hvis vi skal forstå hvordan vi skulle reddet Jamie, så må vi forstå hvor selvhatet hans kommer fra. Vi må forstå hvorfor vi har en rekke unge gutter som går rundt i verden og er sinte fordi de føler seg null verdt.
Maskulinitet fra venstre
En nøkkelscene i Adolescence kommer i slutten av episode tre. Her avslutter psykologen Briony Ariston et intenst møte ved å fortelle at evalueringen er ferdig, og at de ikke møtes igjen. I løpet av timen har Jamie vist frem hele spekteret av hvem han er, fra sjarmerende via selvkritisk til skremmende. Nå er han forvirret. De to har åpenbart fått god kontakt, men nå trekker psykologen seg. Jamie blir desperat og roper igjen og igjen: Men liker du meg? Vi forstår at det er et eksistensielt spørsmål for Jamie. Det han egentlig spør om er: Er det mulig å like meg? Finnes det noe ved meg som har verdi? Psykologen svikter fullstendig. Hun peker på at hun er der i kraft av sin profesjon. Enda et blankt voksenansikt som ikke tåler hele ham.
For en tid tilbake skrev førsteamanuensis ved OsloMet, Øyvind Søraas Skorge, kronikken «Ja til venstresidemannen!» i VG. Her lanserer han et mannsideal som «bruker sin fysiske styrke, integritet og pågangsmot til å stå opp for de utstøtte, også der det krever personlige ofre». Han er inne på noe, og det er verdt å utforske dette, uten at vi skal få angst for determinisme. Det kan ikke være kontroversielt å hevde at unge gutter bør ha gode mannlige forbilder i livet sitt. Som kan vise dem en måte å være maskulin på som ikke innebærer å oppnå makt på bekostning av andre. Selv holder Skorge frem trenere for breddefotball som en arketype. En maskulinitet basert på fellesskap.
Barna våre lever et overregulert liv. Løsningen er ikke mer kontroll. Mer overvåkning. Det er lett å forveksle dette med omsorg, men det har ikke den samme virkningen. Barna får ikke god selvfølelse av regler, men av å bli sett og bekreftet av trygge voksne. Om vi skal lære noe av Adolescence, må det være at vi skal verne om den skjøre maskuliniteten til alle de fine guttene. Sørge for at den blir bekreftet og verdsatt. Sørge for at de vet at de er ønsket.