Hvis jeg skal prøve å forklare hvorfor Linn Skåber er morsom, må jeg ty til små, nesten anatomiske særegenheter, som den hese stemmen hennes, og måten hun i rollen som den patologisk selvopptatte karakteren i Hjerte til hjerte bruker stemmen til å uttrykke både glede og fortvilelse gjennom en hysterisk latter. Jeg kan også peke på hennes evne til å sette opp et måpende, liksom-sjokkert ansikt, noe hun i serien gjerne gjør mens hun veksler mellom å kommunisere med folk rundt seg, for deretter å se inn i kamera, henvendt til dokumentarteamet som fotfølger henne. Sistnevnte er i tråd med den etter hvert så velkjente mockumentary-kontrakten, der Hjerte til hjerte i norsk sammenheng er ganske enestående.
Hjerte til hjerte til hjerte
«Linn Skåber har fått drømmerollen som Kristin Kirkemo i en stor Netflix-satsing», heter det i NRKs beskrivelse av tredje sesong av Hjerte til hjerte.
Lenge følte jeg meg underholdt bare av denne setningen, som beskriver første episode. Jeg lo høyt av tanken på den grenseløse Linn Skåber-karakteren som skal gestalte rollen som en av de trippeldrapsdømte fra Orderud-saken. Kanskje var beskrivelsen så morsom fordi satiren over norsk kjendis- og underholdningsbransje starter allerede her. Det er som om plottet nikker til de utallige Dagsrevyen-innslagene der skuespillere snakker om det tunge arbeidet med det de gjerne kaller «en utrolig sammensatt karakter», eller «en ekstremt krevende rolle». I Linn Skåbers tilfelle er den krevende rollen altså Kristin Kirkemo, og Skåber identifiserer seg så sterkt med oppdraget at hun går i gang med skytetrening på eget initiativ. Så viktig er muligheten fra Netflix, at Skåber, for å komme seg ut av jobben som profil for Mental Helse, iscenesetter et fiktivt varsel om seksuell trakassering mot seg selv.
Meld deg på vårt ukentlige kulturnyhetsbrev
Kjendis-kanon
Forrige sesong av Hjerte til hjerte kom i 2008. Siden den gang har andre kjendiser i det eksklusive kjent-nok-til-å-spille-seg-selv-segmentet prøvd seg på konsepter i samme sjanger. I 2011 kom Helt perfekt, der Thomas Giertsen spiller seg selv. Helt perfekt har hatt et mer tradisjonelt dramaserieuttrykk, og har hatt suksess i antall seere og sesonger. I 2018 kom Han heter ikke William, som handler om Skam-skuespiller Thomas Hayes, som «gjør alt for å bli værende i rampelyset». Serien sjarmerer i sin aparte-het, som en kjendisverdenens avkrok, der konsumet av alkohol og dop er påtagelig.
I fjor kom Kjendis AS, som tar for seg talkshow-mannens patetiske liv post-middagshøyden, der de avdankede Senkveld-programlederne Thomas Numme, Harald Rønneberg og Truls Svendsen spiller enda mer avdankede versjoner av seg selv. Disse mockumentary-forsøkene har hatt mye bra ved seg. Men ingen av dem har hatt Linn Skåber.
Som komiker er Skåber en fysisk begivenhet. Som selvironisk satiriker er hun en intellektuell mester. Kilden til humoren i alle sesongene av Hjerte til hjerte er småligheten og selvopptattheten som finnes i den status- og kjendisbesatte offentligheten. Ved å gjøre seg selv til en besatt og lettkrenket outsider viser Skåber og regissør Marit Åslein frem hvilke mekanismer som utgjør den nervepirrende og utmattende bransjen de selv tilhører, der en faktisk Netflix-satsing om Orderud-drapene bare er én pitch unna, og der angsten for profesjonell og sosial avvisning går sammen i en høyere enhet.
---
Anmeldelse
Regi: Marit Åslein: Hjerte til hjerte. Av Linn Skåber, Terje Solli, Line Fougner Christiansen og Marit Åslien. NRK
---
Mange av situasjonene i Hjerte til hjerte er så drøye at de egentlig ikke skal funke, som når Skåber, under et møte om den nevnte varslingssaken på kontoret til advokat Brynjar Meling, får nyss i at hun ikke er invitert til en fest hos Maria Bonnevie sammen med resten av Orderud-produksjonen. Skåber blir så fortvilet over utestengelsen at hun faller helt ut av juss-praten. Sekunder senere har hun lurt med seg artisten Arif (Arif Nassor Salum) som følge til festen, men akkurat idet hun skal til å vorse med Arif kommer hennes ukjente datter på uanmeldt besøk, hvilket resulterer i en gjenforening så gretten og antiklimaktisk at det gjør oppriktig inntrykk, som noe mer enn bare humor. Komikken som oppstår i dette stresset, kaoset og kavet, kan bare forklares med at Linn Skåber finnes, at det er hun som har laget Hjerte til hjerte, og at vi er heldige som har henne, både i fiksjonell og i faktisk forstand.