Den geniale kunstners uinnskrenkede rett til å øve sitt virke, koste hva det koste vil – det er alt det handler om i filmen Megalopolis. I form av den nobelprisvinnende, visjonære arkitekten Cesar Catalina og hans bestrebelser med å skjenke verden sitt personlige utopia.
Og i form av filmen selv, der den gamle mesteren Francis Ford Coppola er forfatter, regissør og produsent. Ja, han har visst til og med solgt unna en vingård eller to for å selv finansiere akkurat dette verket.
Men la det være sagt med en gang: Både Coppola og Catalina blir stående igjen som tragikomiske figurer. Karakterer som legemliggjør illusjonen av at ett menneske (gjerne en hvit mann) kan mestre verden alene, er ikke lenger noe vi lar oss lure av. Håper jeg. Men vi får jo en pekepinn på dette når amerikanerne går til valg i november.
Den sterke manns rett
Ikke desto mindre: Arkitekten som bilde på den suverene eneren i et kapitalistisk og liberalt samfunn er blant 1900-tallets mest karikerte arketyper, sementert gjennom forfatteren Ayn Rands romanfigur Howard Roark. Hvis du møter noen (særlig en arkitekt!) som nevner Kildens utspring fra 1943 som en favorittbok, bør du rolig gå over på den andre siden av gaten. Boken handler nemlig om den sterke manns rett og moralske plikt til å gjøre akkurat som han selv vil.
Denne ideen har alltid vært problematisk. Og vi behøver ikke se lenger enn til Trumps valgkamp eller en delirisk Elon Musk for å forstå at dette er like aktuelt som noen gang. Individets rett til å uttrykke seg er hverken dumt eller dårlig, men jo mer ambisiøse personlige vyer er, desto bedre har de av å brytes mot andres meninger og ideer. Og det finnes vel knapt noe bedre eksempel på det en regissør Francis Ford Coppola selv.
Det er bred enighet om at Gudfaren I og II er blant de aller, aller beste filmene som er skapt. Og Apokalypse Nå! følger ikke langt etter. Coppola laget dem på 1970-tallet mens han var en ung mann i trettiårene. Det var en prestasjon så ubegripelig sterk at jeg nesten er fristet til å motsi meg selv og hevde at det finnes noe sånt som kunstneriske genier.
Ikke minst siden det er allment kjent at Coppolas ekstreme, personlige krav var en avgjørende faktor for at kvaliteten ble så høy som den ble: Typisk eksemplifisert ved en rekke anekdoter, som for eksempel at han etter sigende gikk inn på kontoret til produsenten av Apokalypse Nå! og holdt pusten helt til han fikk grønt lys for at Marlon Brando skulle spille den sentrale rollen som oberst Kurtz.
Denne kompromissløse holdningen er det lett å hylle som akkurat det som skal til for å skape noe virkelig unikt, men det er like mange eksempler på at filmskapning (i høyeste grad i likhet med arkitektur) blir aller best når ulike fagfolk jobber sammen.
For eksempel insisterte Coppola i Gudfaren på at Michael måtte få sin bror Fredo drept. Forfatter og partner på filmmanuset Mario Puzo var forferdet ved tanken, og nektet. Han mente ingen italiensk mann ville kunne drepe sin egen bror – i alle fall ikke så lenge moren deres var i live. Kompromisset ble en av filmhistoriens sterkeste scener der Michael tilsynelatende tilgir sin bror Fredo i morens begravelse – samtidig som han med et blikk til en annen gjest skriver under på brorens dødsdom.
---
Anmeldelse
Regi: Francis Ford Coppola: Megalopolis. USA 2024
---
Tomt, så tomt
Coppola er helt åpenbart ikke blitt ytt samme motstand i arbeidet med Megalopolis. Innholdsmessig er denne filmen helt tom. Bare sjelden har jeg sett skuespillere som så helt åpenbart er totalt forvirret over hva de er med på.
Og handlingen?
Vel, det er den geniale arkitekten Catalina. Vi møter hans erkefiende, borgermesteren Cicero. Og så har vi den styrtrike bankmannen Crassus. Stedet er New York, for anledningen kalt New Rome, og Chrysler-bygningen der Catalina har kontor oppi toppen, er en av filmens absolutte hovedrolleinnehavere. Den sentrale konflikten oppstår når borgermesterens datter innleder et forhold til arkitekten.
Men noen egentlig historie blir det ikke ut av dette. Filmen lener seg tungt på det visuelle, i en slags barokk potpurri av musikk, farger og billedtablåer. I en scene i Baz Luhrmans Romeo & Julie fra 1996 tar Romeo noe partydop og går på fest hos Capuletene. Megalopolis oppleves på mange måter som denne narkotiske fest-sekvensen, smurt utover to og en halv time. Fragmentarisk, usammenhengende, forstyrrende – og ganske fort veldig intetsigende.
Ingen god KI-reklame
Hva selve arkitekturen i filmen angår, er klokelig nok er ikke Catalinas utopi veldig konkret. Mye handler om at han har funnet opp et magisk byggemateriale som heter Megalon. Men akkurat hva dette er, forblir diffust.
Universet i filmen har art deco-preg. Mens de flyktige bildene av den fremtidige verdenen Catalina ønsker å skape, ligner mistenkelig på de organiske, såpeglatte KI-genererte bildene av arkitektur som florerte for halvannet år siden da alle gikk over styr i forlengelse av den første Chat GPT-lanseringen.
På denne måten setter den snart 90 år gamle Coppola (forhåpentligvis) punktum for karrieren med et prosjekt han visstnok har puslet med siden slutten av 1970-tallet. Og vi setter et like etterlengtet punktum for myten om den solitære, geniale arkitekten med moralsk rett til å stå ensom på toppen av verden.