Livet bak murene gjør seg godt på skjermen. Fengselet kan nærmest fungere som en teaterscene, et avgrenset fysisk miljø og en liten, fast «rollebesetning» bestående av innsatte som tilbringer hele sitt liv i disse «kulissene».
Bare i løpet av de siste månedene har vi fått flere serier og filmer som dokumenterer livet i norske fengsler: I begynnelsen av sommeren kom TV 2-serien Oslo fengsel, som følger fengselsbetjenter på jobb i det som ifølge presseskrivet er «landets eldste, travleste og mest beryktede soningsanstalt». Tidligere denne måneden hadde Mina og røverne kinopremiere, en dokumentarfilm som følger den tidligere P3-radioverten Mina Hadjian sitt arbeid med å lage radio med fengselsinnsatte, og i forrige uke kom minidokumentarserien Leo og de farlige på NRK. Her besøker og intervjuer programleder Leo Ajkic noen av Norges få forvaringsdømte, det vil si personer som soner på ubestemt tid. Hensikten med forvaring er først og fremst å verne samfunnet fra kriminelle som rettssystemet mener er for farlige til å bli sluppet ut av fengsel.
Det er ikke godt å si hvorfor det kommer såpass mange fengselsfilmer- og serier akkurat nå. Kanskje er det bare siste nytt i den evigvarende bølgen av sannkrim som har preget skjermene våre de siste ti årene. Legger man til godviljen, kan man se interessen for serier som finner sted bak fengselsmurer, som et uttrykk for en økt interesse for hvordan rettssystemet vårt fungerer – det er noe som tross alt angår oss alle. Samtidig kan man tolke trangen til å se realityserier og dokumentarer fra stadig mer lukkede og «forbudte» miljøer som en slags eskalerende adferd, ikke ulikt den man kan se hos noen kriminelle.
Det holder liksom ikke lenger å være med i middagsselskap hjemme hos kjendiser, eller være flue på veggen når «folk flest» reiser på charterferie – nå vil vi se hvem som sitter bak lås og slå i norske høysikkerhetsfengsler. Lite tilfredsstiller kikkertrangen mer enn å endelig få et navn og ansikt på mennesker som tidligere bare er blitt betegnet som «Jessheim-mann i 20-årene» eller lignende, og det er noe av det Leo og de farlige kan tilby.
De navn- og ansiktsløse
Miniserien starter med noe som kan se ut som gruppeterapi i en gymsal. Ajkic sitter i ring med en håndfull kriminelle menn som forteller om hvorfor de sitter i forvaring, og hva det betyr å ikke vite når man slipper ut. Noen av disse mennene ser vi ikke noe mer til i løpet av dokumentarserien, uten at man får vite hvorfor. Det er tilsynelatende ingen klar kronologi, retning eller agenda i Leo og de farlige, annet enn å tilfredsstille folks nysgjerrighet, og i løpet av seriens fire episoder besøker programlederen både mannlige og kvinnelige innsatte i fengsler over hele landet.
I Leo og de farlige er det likevel noen hovedpersoner som går igjen. Størst fokus er det på en som heter Hans Marius, som har sittet i forvaring i nesten ti år for drapsforsøk, og som i serien forbereder seg på å møte i tingretten for å avgjøre om han kan prøveløslates.
Denne historien føles som minst problematisk å fortelle. I begynnelsen av hver episode blir det opplyst om at pårørende, etterlatte og fornærmede (stort sett) er blitt informert om innholdet i serien, men det skaper en uggen følelse når man innser at det betyr at de ikke nødvendigvis har godkjent innholdet. De forblir navn- og ansiktsløse gjennom serien, mens personene som har gjort dem til pårørende og ofre, får fortelle sin historie. I Hans Marius sitt tilfelle får man også høre fra en av dem han forsøkte å drepe – hans egen far, som får fortelle sin side av saken, om hvordan det har vært å være offer for det han opplevde som totalt uprovosert vold.
Som programleder er Ajkic direkte uten å virke invaderende, selv om han kanskje ikke alltid er så pedagogisk. Men han gjør en god jobb med å uttrykke den samme ambivalensen som mange seere nok kjenner på: Ønsket om at de innsatte skal ha sjansen til å rehabiliteres og å ha humane soningsforhold, men også ubehaget man kan føle når man blir konfrontert med hva de har gjort og er i stand til å gjøre.
Å se er å forstå
I filmen Dead Man Walking (1995), som er løst basert på en sann historie, spiller Susan Sarandon en nonne som besøker en dødsdømt drapsmann (spilt av Sean Penn) i fengsel, på et tidspunkt hvor hans henrettelse er nært forestående. Regissør Tim Robbins gjør et kraftfullt grep ved å vente til slutten av filmen, etter at man som seer har utviklet empati for drapsmannen, med å vise glimt fra den grusomme ugjerningen han faktisk er dømt for. Med ett får følelsen av empati konkurranse fra følelser av avsky og ambivalens. Grepet er nok ikke ment som et forsvar for dødsstraff, men heller for å minne seeren om at de frem til da kun har sett en del av bildet, og at nøytralitet fordrer at man har tatt innover seg hele sannheten.
---
Anmeldelse
Regi: Aksel Storstein: Leo og de farlige. NRK
---
Hovedproblemet med Leo og de farlige, og de fleste programmer som foregår inne i fengsler, ligger i alt vi ikke får se. Det er overraskende lett å få sympati med en person som er blitt fratatt sin frihet og fremtid, som forteller om sitt indre følelsesliv og som tilsynelatende forsøker å forbedre seg. Men med unntak av faren til Hans Marius, hvis store arr i hodet gir en indikasjon på den kriminelle gjerningen som har funnet sted, er det vanskelig for seeren å forestille seg de grusomme detaljene som gjerne ligger bak nyhetsartiklenes kliniske begreper, og som fører til at noen får en forvaringsdom. Hvordan ser grov kroppskrenkelse eller kritisk tilstand egentlig ut? Hadde vi hatt like mye empati for gjerningspersonen dersom vi hadde vært til stede og sett dem utøve vold med egne øyne?
Å se Leo og de farlige blir dermed en øvelse i å holde flere perspektiv i hodet på en gang, i å lese mellom linjene og forsøke å forestille seg intervjuobjektenes kapasitet til grusomhet. Enda mer problematisk føles det når flere av fangene, i en eller annen form, trekker frem frustrasjon over å ikke ha blitt sett eller forstått som en av årsakene bak deres kriminelle handlinger. Blir det ikke da å belønne alvorlige forbrytelser, dersom de indirekte fører til at gjerningspersonene får en etterlengtet plattform hvor de kan bli både sett og forstått? Når jeg ser Leo og de farlige, tenker jeg at det kanskje ikke er så dumt at drapsmenn i Norge stort sett ikke får ansikt og navn brettet ut i riksdekkende medier, slik man kan få inntrykk av de gjør i mer sensasjonalistiske medier i land som USA og Storbritannia.
Mordere blant oss
Det kan være både skremmende og betryggende å se at det er tilsynelatende «vanlige» mennesker som begår helt grusomme gjerninger. Betryggende fordi det er en påminnelse om at mennesker sjelden er tvers gjennom onde, selv om handlingene deres kan være det, og skremmende fordi det er en påminnelse om at mordere og andre voldsforbrytere kan gå blant oss uten at vi får øye på dem. Her ligger nok mye av appellen i fengselsserier og annen virkelighetskrim: Å se hva som foregår bak murene og i hodet til kriminelle, gir seeren en større følelse av kontroll, og at man er bedre mentalt forberedt dersom det verste skulle inntreffe.
Om man er for eller imot forvaring som straffereaksjon, så levner Leo og de farlige liten tvil om at nedbygging av psykiatri har alvorlige konsekvenser, og at vi som samfunn hadde vært tryggere dersom fengselssystemet hadde mer ressurser til rehabilitering av de innsatte. For som det gjentas flere ganger gjennom serien: En dag kan en av disse straffedømte bli naboen din. Takket være Leo og de farlige vil man, om ikke annet, i det minste være i stand til å kjenne dem igjen.