Idet klimatoppmøtet begynner i Baku, får vi bekreftet at den globale oppvarmingen i år vil passere 1,5 grader. Norge leder forhandlingene om utslippsreduksjon. Klima- og miljøminister Tore O. Sandvik får altså ansvar for den mest krevende omstillingen verden står overfor de neste 25 år. Er Sandvik rett mann til å aksle oppgaven? Det vil tiden vise, men oljedrevne diktatorer i Aserbajdsjan og Saudi-Arabia har neppe mye å frykte. Norge har nemlig en betydelig egeninteresse av at disse forhandlingene går i frø, slik de har gjort de siste tre årene.
AS Norge har nemlig begynt å agere slik internasjonale oljeselskaper som Shell og Exxon har gjort de siste fire tiårene: Ved aktiv dobbeltkommunikasjon treneres alle prosesser som kan bidra til en endring i verdens forsøk på å begrense global oppvarming. Nå er det tid for å tenke annerledes.
Uløselig
Klimaproblemet fremstår som nærmest uløselig. Samarbeid er nødvendig for å begrense utslipp, men ingen har vært i stand til å lage forpliktende avtaler som monner. Parisavtalen er det beste vi har, men på mange vis et tannløst kompromiss som er utilstrekkelig om vi skal unngå to graders oppvarming. Vi kan risikere at USA igjen trekker seg ut, og de fleste stater tjener på å være gratispassasjerer, i hvert fall på kort sikt. På lang sikt taper alle. Kostnadene vil bli enorme og skadene uoverskuelige, høyst sannsynlig irreversible.
Idet grønlandsisen for alvor begynner å smelte, er det ingen vei tilbake. Smeltingen har allerede begynt og vil akselerere fra to grader. Den stanser ikke selv om vi når globalt nullutslipp. Om vi ikke tar radikale grep, vil havet på lang sikt stige dramatisk. Andre mulige vippepunkter er korallrev, regnskog og havstrømmer. Noen endringer vil inntreffe brått og ha dramatiske følger. Andre vil komme sakte, men har enda større og mer langvarige konsekvenser.
Politisk dobbeltmoral
Kunnskapen har vi. Vi vet hvordan togradersmålet skal nås. Det innebærer radikale kutt i karbonutslipp nå. Det betyr at man ikke åpner flere oljefelt eller kullgruver, slik FNs generalsekretær har påpekt med kraftfull og skjelvende stemme.
Men kunnskapen preller av. Interessen daler. Det siste klimabarometeret viser at ungdom er i ferd med å resignere. Mange politikere ser ut til å ha resignert for lengst.
Og dermed er vi tilbake til FN-toppmøtet. Norge har forpliktet seg til å redusere utslipp med 55 prosent innen 2030. Statsministeren holder fast ved målet, mens klimaministeren mener det kan overlates til EU. Norge har nemlig aldri forpliktet seg til å oppfylle målet alene, kun sammen med EU. Vi betaler oss ut.
Målet er viktig, men blir i norsk sammenheng nærmest en avledning fra de store moralske og politiske spørsmålene: de reelle utslippene som forårsakes av norsk olje- og gassproduksjon. De er ti ganger så store som innlandsutslippene, ifølge et anslag fra Menon Economics. Det er nettopp salget av olje og gass vi har tjent enorme summer på, og som vi ønsker å tjene enda mer på i fremtiden. Dette er ikke engang en del av klimaregnskapet, selv om skaden blir ti ganger større.
Det er her slaget skal stå de neste årene.
En karbonskatt nå
På forrige klimatoppmøte ble det for første gang vedtatt at verden skal fase ut olje, kull og gass innen 2050. Men om ingen tar nye grep, forblir vedtaket uten konsekvenser. Norge har et særlig ansvar for å følge opp. Men regjeringen har ingen plan om utfasing. Den vil ikke engang drøfte dette, sa Jonas Gahr Støre da Martin Skancke leverte rapporten fra Klimautvalget 2050. Dette skal nemlig markedet ordne helt av seg selv! Mon det.
Den erfarne kapitalisten Støre burde kjenne markedet bedre enn som så. Et uregulert marked vil neppe ta hensyn til klimaet. Tvert imot – FNs klimapanels siste estimat av hvor dagens politikk tar oss i 2100, er på godt over tre grader.
Fornybar energi øker riktignok kraftig fra år til år. Men det samme gjør de samlede fossile utslippene. Det som skjer, er at kaken utvides: Vi bruker enda mer energi. Med KI-revolusjonen vil vi trenge store mengder energi de nærmeste årene – det er derfor Google og Tiktok posisjonerer seg i Norge. Markedet er nærmest umettelig, og oljeprodusentene gnir seg i hendene.
For å gjenvinne en viss troverdighet på klimafeltet uten å stanse olje- og gassproduksjon umiddelbart må Norge innføre en karbonskatt, gjerne knyttet til et investeringsfond, slik økonomene Steinar Holden og Michael Hoel nylig foreslo. Forslaget deres er godt, men vi bør gå mer offensivt til verks og utforme en slik skatt på en måte som legger press på andre oljeproduserende land. Ved å innføre en karbonskatt på norskprodusert olje, eksempelvis på fem dollar per fat, vil vi (a) øke prisen på olje sammenlignet med fornybare ressurser og samtidig (b) ansvarliggjøre både oljeproduserende land og (c) oljeselskaper slik at ansvaret plasseres der det hører hjemme: ikke bare hos forbrukere, men hos dem som tjener store penger på oljeutvinning uten å stilles til regnskap for enorme fremtidige miljøkostnader.
Kostnadene deles altså mellom selger, produsent og kjøper. Moralsk og politisk er det uhyre viktig å knesette prinsippet om karbonskatt på utvinning. Pengene vil kunne bidra substansielt til et globalt fond for utslippsreduksjon samt tap og skade i land som rammes.
En gunstig avlat
Ideen om en karbonskatt på oljeproduksjon er ikke ny, men det nye er at dette bør gjennomføres ensidig av Norge, som har råd til det, og som har en kjøper (EU) som vil være interessert i at en slik dynamikk kommer inn og regulerer markedet. Spillteoretisk kan dette bringe den låste situasjonen over på et nytt spor, etter modell av Montrealavtalen fra 1987 – den mest vellykkede klimaavtalen noensinne. Da tilstrekkelig antall land frivillig sluttet seg til forbudet av KFK-gasser i kjøleskap, klimaanlegg og spraybokser, bikket hele markedet og ozonlaget ble reddet. Om Norge innfører karbonskatt nå, selv på to–tre dollar per fat, vil det legge en moralsk forpliktelse på andre land, som igjen vil endre dynamikken i energimarkedet. Målet må være at også karbonskatten blir global, men vi kan ikke vente til en global avtale foreligger.
Norge er kanskje det eneste landet som er i posisjon til å foreslå noe slikt, fordi vi tjener enormt på oljeutvinning og har et oljefond som eser ut, men samtidig virker svært interessert i å omsette noe av dette i moralsk kapital. Politisk og økonomisk er dette en svært gunstig avlat for Norge, til et fond for effektive klimatiltak i det globale sør.
Kombinasjonen av karbonskatt og et klimafond kan få større betydning enn opprettelsen av oljefondet, ettersom virkningen og tenkningen er global. Forslaget bør kunne forene høyre- og venstresiden i norsk politikk om en ny klimastrategi, fordi den forener kravet om inntjening og arbeidsplasser med et mer troverdig svar på hvordan global utfasing og omstilling kan finne sted. En karbonskatt bør være på plass senest innen neste års klimatoppmøte, som symbolsk nok vil finne sted i Brasil – tett på regnskogen i Amazonas.