Det har vært mye skrik og lite ull i det siste tiårets ulikhetsdebatt. Selv om USAs daværende president Barack Obama utropte ulikhet til det definerende spørsmålet i vår tid i 2013, og selv om en lang rekke aviskommentarer, podkaster, panelsamtaler og bøker har syntes å bekrefte det, har det vært langt mellom de aktive politiske grepene for å motvirke den. Økonomisk ulikhet, forstått som konsentrasjon av inntekter og formue, fortsetter å øke over alt – også i Norge.
Mange har funnet forklaringen på paradokset i en variant av den bibelske syndefallsfortellingen. Tiden rundt 1945 var preget av relativt stor likhet i et historisk perspektiv, av at formuer og inntekt var relativt lite konsentrert. Dette hadde naturligvis mange og sammensatte årsaker. Men mange har som den franske økonomen Thomas Piketty i Kapital og ideologi, sett den i sammenheng med en ideologisk-politisk mobilisering mot ulikhet, ikke minst i det sosialdemokratiske Skandinavia. Når ulikheten stiger, er det uttrykk for at egalitære verdier er på retur og at ideologiske argumenter som forklarer og legitimerer forskjeller mellom fattig og rik er på fremmarsj.
Selv lurer jeg på om årsaken til manglende gjennomslag befinner seg like mye hos likhetsforkjemperne selv. For kampen mot ulikhet forstått på Pikettys måte, som konsentrasjon av inntekt og formue hos de rikeste, er et temmelig nytt fenomen, i hvert fall som politisk fanesak. Det skiller seg på viktige punkter subtilt, men klart fra forståelsen som hersket i etterkrigstidens sosialdemokratiske glansdager.
Kamp om verdighet
Den sosialdemokratiske bevegelsen var naturligvis sterkt imot ulikhet, eller forskjeller, som man gjerne sa. Utjevning var et av de aller viktigste målene for Arbeiderpartiets flertallsregjeringer etter 1945. Men som Trond Bergh har påpekt, var dette også det dårligst definerte. Forskjeller mellom fattig og rik var bare én av mange dimensjoner og neppe den viktigste. Einar Gerhardsen, som i barndommen hadde «stått med lua i hånda» når fintfolk gikk forbi, fremstilte riktig nok kampen mot de gamle klasseforskjellene som sin viktigste drivkraft i politikken. Men for Gerhardsen handlet kampen om verdighet, ikke penger, og ble vunnet allerede i egen regjeringstid.
Forskjeller handlet vel så mye om forskjeller mellom «vanlige» folk, mellom bønder, fiskere og industriarbeidere, mellom faglærte og ufaglærte, mellom fiskeridistrikter og skogbruksdistrikter og mye annet. Mens tall på fordelingen av inntekt var mangelfulle – og formue helt fraværende – var forskjellene mellom disse gruppene store og følbare, med fattigdom og konkret nød som resultat for de som havnet dårligst ut. Det var også disse forskjellene og konsekvensene av dem LO og Gerhardsens regjeringer fremfor alt tok sikte på å utjevne, delvis gjennom inntektspolitikken, dels gjennom utbyggingen av næringssubsidier og offentlige velferdsordninger.
Redusert ulikhet i betydningen lavere rikdomskonsentrasjon var en konsekvens av denne politikken, siden velferdsordningene delvis ble finansiert av progressive inntektsskatter. Sosialdemokratiske politikere var stolte av dette, men lite opptatt av å kartlegge det konkrete omfanget. Som i Sverige inngikk norske arbeiderpartiregjeringer et overraskende tett og fortrolig samarbeid med skipsrederne og andre mektige kapitalister. Sosialøkonomen Odd Aukrust påpekte i 1960-årene hvordan de relativt få norske kapitaleierne, til tross for et sterkt LO med regjeringen i ryggen, beholdt en stabilt stor andel av inntektene i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør. Aukrust anså dette som en udramatisk følge av det norske samfunnets kapitalistiske karakter.
De rikes offerrolle
Den ulikhetsforståelsen som slo gjennom på 2010-tallet, skiller seg mye fra dette. Ulikhet definert som konsentrasjon av inntekt sprang ut av den allerede godt utviklede kvantitative samfunnsøkonomiske ulikhetsforskningen, og særlig Simon Kuznets’ arbeider fra 1950-årene. Økonomenes hensikt var nettopp å redusere ulikhet til noe konkret og målbart, i kontrast til tidens sprikende ulikhetsforståelser. Det var dette prosjektet Thomas Pikettys blåste nytt liv i på slutten av 1990-tallet og som i dag, takket være Pikettys veldige, vellykkede formidlingsinnsats, står i forgrunnen, for eksempel når Morgenbladet lager reportasje om «ulikhetsmaskinene» i det norske samfunnet.
Selv om midtsjiktet er stort når vi måler ulikhet på denne måten i Norge, er konsentrasjon av formue og inntekt hos de aller rikeste høy, også i internasjonal sammenligning. At vi synes å leve så mye bedre med dette enn med gammel ulikhet, kan forklares med ideologier og maktforhold, slik Piketty gjør. Men det kan kanskje også forklares med selve ulikhetsbegrepet og dets historiske kontekst. Mens den inkluderende sosialdemokratiske ulikhetsforståelsen korresponderte godt med samtidens opplevelse av konkrete forskjeller i levekår og livsbetingelser, er den nye ulikhetsforståelsen utpreget abstrakt. I land hvor teknologi og velferdsstater har visket bort det meste av gammel fattigdom, sier dette ulikhetsbegrepet lite eller ingenting om relative livsvilkår. Det er slik ikke så overraskende at det så langt har appellert dårlig både til politikere og velgere, særlig nordeuropeiske land.
Ulikhet er et vagt problem, og samtidig et som bare kan løses med drastiske midler. Ulikhet forstått som konsentrasjon av inntekt og formue må bekjempes med skatt på de rikeste. Å innføre nye skatter oppfattes av mange som vanskelig i seg selv, i en globalisert verden hvor kapitalen, i skarp motsetning til 1945, er fri til å flykte til Sveits eller hvor den vil. Målet om å motvirke konsentrasjon innebærer dessuten at de aller rikeste pekes ut som selve problemet. Å «spise» dem fremstår som et viktigere mål enn hva skattepengene skal brukes til. En slik logikk tillater de rikeste å spille offerrollen, og bidrar til en polarisering av debatten som neppe er hensiktsmessig.
Kampen mot ulikheten
Ingenting av dette gjør naturligvis bekymringen for ulikhet mindre berettiget. Økende konsentrasjon av rikdom på få hender sier noe om økende makt, en makt som kan bli forsøkt brukt til å gjenreise privilegier og gamle klasseskiller og rive ned tilliten som demokratiske institusjoner hviler på. Selv om også dette i historisk lys fremstår som et vagt motiv for drastisk politikk, er det en bekymring jeg og mange andre deler fullt ut.
Bekymringen er særlig stor når det kommer til USA. Ikke så mye fordi ulikheten her er svært høy, som fordi sammenhengen mellom ulikhet og faktiske livsmuligheter er særlig tett. Den store statistiske ulikheten er uttrykk for et samfunn med store reelle forskjeller, noe som utvilsomt vil fortsette å påvirke amerikansk politikk – og derigjennom verden – på uforutsigbare måter. Men dette er også et samfunn hvor individuelle økonomiske forskjeller har en helt særegen kulturell legitimitet, og hvor den nye ulikhetsforståelsen sannsynligvis har begrenset gjennomslagskraft.
I Norge er appellen større, men problemet mye mindre. Samsvaret mellom statistisk økonomisk ulikhet og forskjeller i reelle levekår er hos oss kanskje mindre enn noe annet sted i verden, ikke minst takket være den omfordelende velferdsstaten som allerede er på plass. Vi bør motvirke ulikhet gjennom å sikre velferden, og særlig et godt og gratis skole- og utdanningssystem. Mulighetene til å finansiere dette med omfordelende skatter er ikke uttømt.
Det er likevel fullt mulig å oppnå alt dette uten henvisning til at rikdomskonsentrasjonen stiger, eller at de rikeste er problemet. Kanskje vil det også være det lureste.