Det er lenge blitt knyttet stort håp til at MDMA, også kjent som partydopet ecstasy, skulle bane vei for en psykedelisk behandlingsrevolusjon i psykiatrien. Men 9. august avviste det amerikanske legemiddelverket FDA å godkjenne MDMA som medisin ved posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD). Det er et enormt tilbakeslag for alle tilhengere av psykedelisk medisin, og det mest oppsiktsvekkende som har skjedd innenfor dette feltet på mange år. MDMA har vært bjellesauen i en flokk av mulige psykedeliske medisiner. FDAs beslutning ble slått stort opp av alle de store amerikanske mediene. I Norge, derimot, har det vært stille.
I 2017 startet jeg en stor debatt om rusmidler brukt som legemidler. Jeg mente at mediene i årevis hadde bidratt til å skape en internasjonal hype rundt psykedeliske medisiner. I gjentatte, sensasjonspregede reportasjer var de forbudte stoffene blitt fremstilt som mulige vidundermedisiner mot psykisk sykdom. Det ble brukt ord som «paradigmeskifte», «kur mot psykisk sykdom» og «sjelens penicillin». Effekten av medisinene ble overdrevet på en måte det ikke var kunnskapsmessig dekning for.
Et annet poeng den gang var at nesten alle som forsket på psykedeliske stoffer, hadde sterke personlige overbevisninger om at stoffene hadde terapeutisk effekt på psykiske lidelser. Det var som om de allerede hadde bestemt seg. Jeg mente en slik aktivisme var en interessekonflikt som risikerte å påvirke resultatene. Det var ikke mye gehør å få for slike innvendinger den gang. Nå har pipa fått en helt annen låt.
Blanding av healing og sjamanisme
FDAs avgjørelse kommer etter at et uavhengig ekspertpanel i juni kom med kraftig kritikk av den siste avgjørende fase-3-studien på MDMA mot PTSD, ledet av legemiddelprodusenten Lykos Therapeutics. Denne skulle lede til en endelig godkjenning av MDMA som medisin. I denne studien undersøkte man effekten av MDMA-assistert psykoterapi mot placebo. Med stort flertall mente ekspertpanelet at hverken effekt eller sikkerhet var tilstrekkelig dokumentert i studien, som ble kritisert for en rekke metodefeil og tvilsom forskningsetikk.
En behandlingsstudie bør være designet slik at hverken deltagere eller forskere vet hvem som får aktiv medisin eller narremedisin, det som i forskning kalles dobbeltblinding. I denne studien kunne deltagerne enkelt gjette hva de fikk fordi MDMA-rusen er så vanskelig å skjule. Når en studie ikke er blindet, er det ekstra viktig at forskerne ikke eksponerer personlige meninger om medisinen som studeres. Flere av studiedeltagerne har beskrevet hvordan terapeuter tilknyttet studien oppførte seg mer som nyreligiøse ledere enn nøytrale fagpersoner. Når det er fullt av hallelujastemning rundt deg, er det ikke så lett å tenke sjæl. Man vil jo være med på festen. Noen deltagere følte seg også presset til å unnlate å rapportere negative bivirkninger.
Mange har kritisert psykoterapien som ble brukt i MDMA-studiene for å være grenseoverskridende og manipulerende. Noen har beskrevet den som en blanding av healing og sjamanisme. I en av de tidligere fase-2-studiene på MDMA-assistert terapi ledet av samme firma, som den gang het Maps, hadde to terapeuter forgrepet seg seksuelt på en kvinnelig studiedeltager under terapiøktene.
De siste årene er det kommet flere vitenskapelige artikler som peker på at alt mediestyret omkring psykedeliske stoffer, er et problem i seg selv, for eksempel artikkelen «Great Expectations» som ble publisert i tidsskriftet Psychopharmacology i 2022. Når mediene til stadighet skriver ukritiske og spennende artikler om hvordan forbudt partydop ble til vidunderkur, skaper det enorme forventninger om effekt hos publikum, en slags kollektiv placeboeffekt. Kritikere peker på at dette kan ha påvirket hvem som verver seg til kliniske studier på psykedeliske stoffer. I den aktuelle studien var 40 prosent av deltagerne tidligere MDMA-brukere, et tall som overhodet ikke er representativt for en normalbefolkning. Dette kan være uttrykk for at de oppsøkte studien på grunn av begeistring for stoffet i utgangspunktet. Når studien i praksis ikke er blindet for hverken deltager eller forsker, og begge parter er frelst på MDMA, kan du ikke stole på resultatene.
Personlig overbeviste forskere
Det store prinsipielle poenget i FDA-panelets kritikk er at de mener sterke personlige overbevisninger hos forskere er en alvorlig interessekonflikt i medisinsk forskning. Dette med interessekonflikter er ikke enkelt, og noen vil påstå at ingen forskning er helt nøytral. Innenfor medisinsk forskning er de klassiske interessekonfliktene honorarer fra legemiddelindustrien og andre aktører som kan profittere på salg av medisinene som studeres. Men interessekonflikter kan være mye mer enn økonomiske, noe FDAs beslutning er en viktig anerkjennelse av. Interessekonflikter kan handle om faglig prestisje og ære, eller at man har sterke personlige overbevisninger om effekt av medikamentene man studerer. Kanskje har man lagt for stor vekt på de økonomiske interessekonfliktene, og for lite vekt på de som er vanskeligere å måle.
Hvordan står det da til med de norske psykedelikaforskernes interessekonflikter? Mange av nøkkelpersonene i miljøet er medlemmer av noe som heter Norsk Psykedelisk Vitenskap. Dette er en ideell organisasjon som har som visjon å fremme psykedelisk vitenskap i Norge. Medlemmene består av forskere, men også folk som jobber innen ledelse, en soppdyrker/slampoet, og psykiateren Ben Sessa, som er blitt suspendert i tolv måneder etter å ha innrømmet å ha innledet et seksuelt forhold til en tidligere pasient. Nettsidene gir inntrykk av å være en politisk lobbyorganisasjon: Tekstene fremstår som et partiprogram, og det er beskrevet i detalj hvordan den psykedeliske aktiviteten skal bygges ut i Norge helt frem til 2033. Landet vårt skal bli en «internasjonal hub» for psykedelisk aktivitet, hvis Norsk Psykedelisk Vitenskap får det som de vil. Man kan få inntrykk av at forskningen bare er en formalitet, en fartsdump på veien til et slags psykedelisk paradis. Mens man venter på den kjedelige vitenskapen som skal være troens tjener, skal man i mellomtiden forkynne evangeliet. Dette er et underlig utgangspunkt for forskning som skal være åpen, upartisk og nøytral. Hva om forskningen ikke støtter alt dette, lurer jeg på?
Mens jeg skroller nedover alle seminarene om åndelig vekst, tenker jeg på hvordan det ville gått hvis overlegene ved landets psykoseavdelinger hadde dannet en tilsvarende frimurerlosje for å fremme bruk av antipsykotika. Kontrollkommisjonen og tilsynsmyndigheter hadde satt kaffen i halsen. Det hadde vært en psykofarmakologisk konspirasjon. Slike beskyldninger slipper psykedelikamiljøet alltid unna, hvilket er pussig når du tenker på at MDMA slett ikke er plukket i skogen, men et amfetaminderivat syntetisert i et tysk laboratorium. Det slutter aldri å forundre meg at aktivistene ikke vil godta at psykedelika også er psykofarmaka. Det passer liksom ikke inn i fortellingen. Psykofarmaka er en del av psykiatriens vonde historie med tvang og overgrep. Når det gjelder psykedeliske stoffer, derimot, er diskursen en ganske annen. Disse stoffene assosieres med «noe naturlig» og har appell til alle som ikke liker kjemi, men som elsker trær, sopp og kompost. Dette har urfolk brukt siden tidenes morgen. Ikke noe hjernekrymping eller kjemisk lobotomi her. Nei, dette er utvidelse av sjelen, metafysisk innsikt, åndelig vekst, kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten, i alle fall når det gjelder MDMA. Det er nesten litt rørende å se hvordan New Age og legemiddelindustri har funnet hverandre i det psykedeliske prosjektet.
Er den psykedeliske festen over?
Fra kjærlighet til død. Det er lett å glemme at dette er stoffer du kan dø av. FDA har reist bekymring knyttet til bagatellisering av misbruksfare, tilvenningspotensial og alvorlige bivirkninger i MDMA-studien. Ikke noe av dette er tilstrekkelig undersøkt. I den norske debatten i 2017 var refrenget at det ikke går an å bli avhengig av psykedeliske stoffer. FDA har de siste årene lagt seg på en mye hardere linje når det gjelder psykedeliske stoffer. I fjor høst kom de med en svært sterk advarsel om faremomentene ved bruk av stoffet ketamin, og presiserte at stoffet fortsatt ikke er godkjent til bruk for noen psykiske lidelser. Ketamin er et anestesimiddel med hallusinogene effekter, og det forskes intenst på om det kan være en mulig medisin mot blant annet depresjon. Den amerikanske skuespilleren Matthew Perry, kjent fra tv-serien Friends, døde høsten 2023 av en overdose ketamin han hadde fått av leger mens han var i et behandlingsløp med ketaminassistert psykoterapi.
Hva nå da, er festen over? Nei, det kan godt hende MDMA-assistert psykoterapi blir et supplement til behandlingen av psykiske lidelser i fremtiden, i likhet med flere andre stoffer med psykedeliske effekter. Om nytten veier opp for ulempene. Men noe paradigmeskifte i psykiatrien tviler jeg sterkt på at det blir. Og økt tilgjengelighet av rusmidler i et samfunn betyr nesten alltid mer trøbbel.
Psykedelikamiljøet står nå ved en korsvei. Med FDAs smekk over fingrene har de fått seg en lærepenge. Når man forsker på stoffer med ruspotensial, er det spesielt viktig å unngå at ens sterke personlige overbevisninger påvirker resultatene. Det er et stort behov for en opprydning i forskernes interessekonflikter. Også forskere i Norge kan gjøre en jobb her. Et sted å starte er at Legeforeningen og Norsk Psykologforening anbefaler sine medlemmer å melde seg ut av lobbyorganisasjoner dersom de skal drive med forskning på dette. Det er en stor mangel på kritiske motstemmer innad i miljøet.
Det har aldri vært så mye penger og buzz i psykedelikaforskningen som nå. Det finnes ikke noe mer utrendy enn å være skeptisk til dette. FDA viste stor faglig integritet ved å reagere såpass sterkt mot en høylytt opinion av lobbyorganisasjoner og politikere. Psykedelikaaktivistene har i årevis fortalt en offerhistorie om sensurert forskning på grunn av fordommer mot 1960-tallets motkultur. Nå er det på tide å bli voksen, og heller ta et oppgjør med egen ukultur.