Frem til KrF gjorde abort til en levende kampsak i norsk politikk, først i 2013 og deretter i 2018, rådet det i lang tid en slags praktisk konsensus rundt abortloven, en slags regel om å ikke rokke ved noe. Med kvinners rett til selvbestemt abort følger stadige påminnelser fra politiske ledere og andre autoritetspersoner om hvor ønskelig det er å få antallet aborter ned. Det understrekes hvor alvorlig abort er, og uuttalt forventes det at kvinner som selv befinner seg i en situasjon der de vurderer abort, skal kjenne hvor vanskelig dette egentlig er. Få andre politiske debatter griper så mye inn i hva en mener at andre skal føle, som debatter om abort.
Da AUFs nestleder Gaute Skjervø i en debatt mot KrFU i Dagsnytt 18 i vår uttalte at det ikke bør være et politisk mål at aborttallene ligger på det ene eller det andre nivået, ble det karakterisert som «ekstremt» på lederplass i Aftenposten. Disiplineringen i lederartikkelen var tydelig: Abort skal omtales som noe uønsket.
Norge mer konservativt
Norge er på sett og vis et mer konservativt land enn våre nærmeste naboer i disse spørsmålene. Også blant de progressive partiene som SV stakk for eksempel skepsisen mot tidlig ultralyd dypt, i lang tid.
I alle disse årene har abortloven i hovedsak vært et politisk kompromiss «alle» kan leve med, så lenge uenighetene ikke får spille seg ut videre. Det er her vi finner mye av årsaken til at det i senere år har vært vanskelig å slå fast hva KrF faktisk mener om selvbestemt abort. Med reservasjonsrett-striden i 2013 sørget de for en historisk mobilisering mot seg i kvinnebevegelsen.
Nå er KrF gjennomgående (og trolig helt bevisst) vage. Partiprogrammet sliter med selvmotsigelser: På den ene siden heter det at «KrF vil ivareta rettsvernet for enkeltmennesket fra unnfangelse til naturlig død». Men like etter understreker programmet at «KrF vil ikke la primærstandpunkter stå i veien for et bredt politisk samarbeid og dialog om disse spørsmålene». Det må sies å være en påfallende pragmatisk holdning til retten til liv, av partiet selv omtalt som «den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter».
Men KrF er ikke alene om å slite med selvmotsigelser. Også regjeringen forsøker nå å balansere mellom to gjensidig utelukkende tilnærminger: Enten danner prinsippet om kvinners selvbestemmelse vitterlig grunnlaget for hvordan en utformer abortloven – eller så må andre hensyn faktisk veie tyngre. I sin politikk gjør regjeringen begge deler på en gang: De utvider grensen for selvbestemt abort fra 12 til 18 uker med utgangspunkt i nettopp kvinners selvbestemmelse – men samtidig strammer de inn adgangen til abort fra 18 til 22 uker, med strengere kriterier.
Da helseminister Ingvild Kjerkol innførte et offentlig tilbud om tidlig ultralyd, var det med argumenter basert på kvinners rettigheter, selvbestemmelse og trygghet. Den gang mente Ap at begreper som «sorteringssamfunnet» var «skremmebilder fra konservative krefter som ikke vil gi kvinner og familier rett til kunnskap og egne valg». Da helseminister Jan-Christian Vestre (Ap) i forrige uke la frem endringene til abortloven, var det derimot regjeringen selv som var bekymret for diskriminering og sortering: De henviser nemlig til «forbudet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne» for å forklare hvorfor de nå fjerner den mye omtalte paragraf 2 c i abortloven – en paragraf KrF i lang tid har vært motstandere av.
Liberalisering og innstramning i én og samme lov
I dagens lov gir paragraf 2 c kvinner adgang til å be om abort basert på en medisinsk tilstand hos fosteret også etter at grensen for selvbestemt abort har løpt ut. Paragrafens motstandere har lenge kalt den «sorteringsparagrafen».
Nå antydes det altså fra regjeringens hold at Norge risikerer å komme i konflikt med forbudet mot diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne om denne paragrafen opprettholdes. Det er det åpenbare inntrykket en kan få av å lese regjeringens pressemelding. Men på side 23 i selve lovproposisjonen blir det klart at Helse- og omsorgsdepartementets faktiske, saklige vurdering er motsatt: De konkluderer med at «lovgivning som gir adgang til abort på bestemte vilkår, blant annet ved avvik hos fostret, ikke er i strid med menneskerettighetene».
Likevel går altså regjeringen inn for en abortlov som er strengere enn i dag i sine kriterier for når en nemnd kan innvilge abort. Tilstander som før førte til automatisk innvilgelse av abort, vil ikke lenger gjøre det. Og nemndene blir mer aktive, med en «viss undersøkelsesplikt» når de skal vurdere kvinnens livssituasjon – og de får tilført en jurist.
Den nye loven underbygger ganske enkelt tanken om at enkelte sider ved abort er for viktige, eller for alvorlige, til at samfunnet kan la en kvinne selv ta beslutningen, samtidig som den utvider kvinners adgang til selvbestemt abort – en rettighet som forankres i motsatt tilnærming. Her ligger det en uærlighet, eller for å være raus: en fornektelse. Regjeringen har selv lagt til rette for at kvinner, som følge av nye, teknologiske tilbud og utvidelse av grensen for selvbestemt abort, kan beslutte å gjennomføre et svangerskapsavbrudd med bakgrunn i en medisinsk tilstand hos fosteret. Det skal de også nå få lov til frem til uke 18. Men som en slags motvekt vil ikke samfunnet lenger innvilge det samme svangerskapsavbruddet i nemnd. En adgang som før var der, i form av paragraf 2 c, erstattes nå av en langt mer kompleks bestemmelse, der det forutsettes at «medisinske forhold ved fosteret, forhold ved den gravide, den gravides livssituasjon, eller en kombinasjon av disse gjør svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende».
Er tiden med kunstig ro og kompromiss forbi?
Når redaktør i Klassekampen Mari Skurdal på lederplass skriver at «en innskjerping i lovteksten og tilførsel av en jurist i nemnda kan føre til flere avslag på søknad om abort mellom uke 18 og 22 enn i dag», tror jeg derfor hun kan ha rett.
Regjeringen har ganske enkelt snudd 180 grader i hvordan de fremstiller en viktig, prinsipiell side ved spørsmålet om abort. I 2018 uttalte Jonas Gahr Støre (Ap) at «hvis det stemmer at regjeringen vil fjerne paragraf 2c og erstatte med en paragraf som sier at det kun skal innvilges abort dersom ‘fosteret ikke er levedyktig’, er det en alvorlig innskrenking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp og fremtid». Men nå fjerner hans egen regjering den samme paragrafen. Regjeringens endring er dermed, med hans egne ord, en innskrenkning av kvinners rett til å bestemme over egen kropp og fremtid – riktignok ikke så omfattende som den han selv advarte mot, men likevel en innskrenkning.
Trass i liberaliseringene, innebærer den nye loven strengt tatt en stor innrømmelse til de som er mest kritiske til nettopp abortloven – KrF. Ved å gå med på at abort på grunnlag av en medisinsk tilstand hos fosteret kan være diskriminering (ja, et menneskerettighetsbrudd), har regjeringen og helseministeren åpnet døren for helt åpenbare omkamper. KrF vil nesten helt sikkert påpeke at diskrimineringen etter deres syn er like reell når kvinner selv, før uke 18, velger å ta abort med bakgrunn i en medisinsk tilstand hos fosteret. De har nå muligheten til å bruke regjeringens egne ord mot dem, for å ta omkamp om tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk. Men kvinnebevegelsen vil på sin side utvilsomt få stort gehør på venstresiden for at årsakene regjeringen oppgir for sine innstramninger, åpner døren for en mer restriktiv lov i fremtiden. De vil påpeke at argumentene og prinsippene som tilsier selvbestemt abort frem til uke 18, vitterlig også bør spille inn på hvilke kriterier som gjelder etter uke 18. Og med dette er tiden da abortloven var gjenstand for et slags kunstig kompromiss, trolig over for godt.
Meld deg på Snorre Valens nyhetsbrev