På Facebook-forumet «Mammaklubb for bra damer» kan mødre spørre hverandre om hva som helst. Likevel begrenser de fleste spørsmålene seg til to emner: A) Hvilket regntøy er best? B) Hvordan løser jeg denne situasjonen «best mulig». Det er den siste kategorien som holder meg våken om natta.
Situasjonene det er snakk om, foregår i de fleste småbarnsliv. Det kan være at barnet er blitt dumpa av bestevennen eller at to søsken av ulik alder ikke vil leke med det samme. For meg er dette forumet en guilty pleasure, på en kjapp kveldsøkt kan jeg bla meg gjennom titalls banale situasjoner og gjengi to-tre høydepunkter for venner. Egentlig burde jeg heller spurt meg selv hva som engasjerer. Hvorfor vender jeg tilbake, hvorfor både kiler og trigger denne diskusjonen meg? Kan det skyldes at også jeg egentlig lurer på om jeg er god nok som mor?
Rare forventninger
Også i barsellitteraturen finner vi dem som er usikre på hvor gode mødre de er. Vi møter moren i Nora Eides roman God mor, på sykehuset rett etter fødsel, når hun takker nei til å holde sin nyfødte sønn: «jeg kan holde ham etterpå». Gjennom hennes refleksjoner får vi innblikk i desperasjonen etter å føle seg som en ekte mor. Hun skifter bleier, bysser og mater sønnen, men føler at hun bare later som om hun er en mamma. Til sin store overraskelse trives hun ikke med rollen. Hun hadde nemlig en forventning om at det skulle være både enkelt og fantastisk å være mor.
For meg som leser høres disse forestillingene ganske underlig ut. Hvor har hun dem fra? Jo, forstår vi, fordi alle nybakte foreldre rundt henne «insisterte på at de aldri hadde hatt det bedre», og sa ting som «du må bli forelder. Det er det beste som vil skje deg» og «[e]ndelig skjønner du hva livet handler om». Med sånne forkynnere rundt seg, er det ikke rart en blir skuffa når realitetene slår inn. Men er det ikke pussig at alle sa dette? Denne moren må i alle fall leve i en ganske annen virkelighet enn min, der Victoria Durnak, Heidi Furre, Kristin Storrusten, Kjersti Skomsvold, Monica Isakstuen, Silje Bekeng-Flemmen og Tina Aamodt de siste årene har skrevet bøker om morskapets mindre rosenrøde sider, og hvor Harald Eia for et drøyt år siden kranglet på seg halve kongeriket da han sa at det ikke er slitsomt å ha barn. Ifølge Eia blir vi i dag fortalt at det er «et lite helvete» å ha barn, og det samme inntrykket hadde jeg selv før jeg fikk mitt første barn i 2021. Mange rundt meg var foreldre, og de sto i kø for å forberede meg på hvor slitsomt det ville bli, slik Tegne-Hanne viser i Bare vent (2021), der hun humoristisk tegner ut alle advarslene hun fikk da hun gikk gravid: Bare vent, det blir verre. Ingen jeg kjente i min egen generasjon fortalte hvordan det varmer når toåringen har latterkrampe, eller hvor gøy det er når treåringen kommer hjem fra en bondegård og svarer, når en spør hvilke dyr han har sett, «sju meitemark».
Ta en Nora
Fortellingen om det krevende foreldreskapet finner vi også i Helle Haugsgjerds roman Ubrukelig, og dommen hun feller over seg selv, finner vi allerede i tittelen. Men her befinner vi oss ikke lenger i barseltiden. Romanens hovedperson Signe har en sønn på snart syv år. Sett fra utsiden lever hun et herlig liv med en god, kul ektemann. Men det har krevd sitt: Før var hun en ettertraktet frilansfotograf, nå tar hun kjedelige skolefotografoppdrag, hvor arbeidet består av å redigere bort urenheter i barnas ansikt før bildene sendes ut.
Signe lengter etter seg selv og sine ting, mens mannen elsker dette livet og vil ha flere barn. Et nytt barn betyr å rykke tilbake til start. I tillegg sliter også Signe med en følelse av at hun er en ubrukelig mor. Løsningen blir å gjøre som Ibsens Nora, hun forlater mann og barn, et valg som fortsatt har sjokkeffekt i dag.
Det er lett å kjenne seg igjen i Signes sorg over å miste seg selv. Har man satt et barn til verden, er man ikke lenger navlen i sitt eget univers: Man mister kontrollen, og mange vil oppleve at feministiske idealer får seg et hardt slag ettersom kroppene aldri kan bli likestilte i foreldreskapet. Å bli mor er livsutvidende og omkalfatrende, man mister kontrollen, blir famlende, og det er naturlig å kjenne på usikkerhet som begge disse roman-mødrene gjør.
Det er ikke rart at Eide og Haugsgjerd fokuserer på mestring av morsrollen. Vi blir pepret med dette temaet hele tiden. I barnehagen henger lapper om foreldreveiledning – man begynner jo å lure på om man bør gå på noe sånt selv. Podkaster som Foreldrerådet har over 600 episoder om temaet. Aftenposten har en emneknapp som heter Familieliv med en spalte der en kan spørre psykologene Hedvig Montgomery og Line Warholm om ting som er vanskelig i foreldrerollen. Førstnevnte har skrevet titalls bøker om emnet, med titler som Syv enkle steg for å lykkes med oppdragelse eller Syv steg for å oppdra lykkelige barn i to hjem. Lykkelige barn, en mors drøm! Alt dette signaliserer at foreldreskap er vanskelig, men at det finnes hjelp, du kan bli bedre.
Selvpisking
Den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver i Akselerasjon og resonans (2024) om at vi, i en verden med travle mennesker og uendelig valgmuligheter, blir nødt til å bruke vanvittig mye tid på å fatte beslutninger og ta valg. Veldig kort fortalt ender vi da med å fokusere på oss selv. Når det alltid finnes alternativer til hvordan man spiser, trener og er med venner, innebærer hvert valg at vi også velger mye bort, og stadig lurer på om det finnes en mer optimal måte å leve på. Disse valgene smitter også over i foreldrerollen. Den enorme kunnskapen vi har tilgang til på emnet, får oss til å tvile på oss selv: Burde vi håndtert situasjonen annerledes, trenger vi veiledning, hva ville Hedvig Montgomery sagt?
Men da har man kanskje glemt at dette er en tvil vi må stå i, den lar seg ikke løse. Når Eide og Haugsgjerds bøker ikke blir så næringsrike romaner om morskapet, er det fordi behandlingen av tematikken blir litt enkel, og tvilen får ikke en litterær form som løfter tematikken. I Eides bok er vi hele tiden midt i fødselsdepresjonens presens, og derfor løfter ikke romanen blikket fra barselens trange tilværelse. At den fødselsdeprimerte er opptatt av seg selv, ligger i sykdommen, men når dette også setter seg i romanformen, blir den en forutsigbar fortelling om fødselsdepresjon. Etter hva jeg kan se, er jo mødrene i begge bøkene gode nok, og fremstillingen av at «alle» andre får til foreldrerollen, bare ikke dem, blir derfor selvpiskende og selvmedlidende: I stedet for å handle om den faktiske foreldrerollen, blir temaet mødrenes selvbebreidelser – et tankegods som minner om det jeg får i Facebook-forumet.
---
Aktuelle bøker
Helle Haugsgjerd: Ubrukelig. 202 sider, Aschehoug, 2025
Nora Eide: God mor. 149 sider, Flamme forlag, 2025
---
For det mangler jo ikke på «ærlige» samtaler om morsrollen, forstått som skildringer av hvor vanskelig det er. Og det er vanskelig å være forelder, slik det er vanskelig å være menneske. Men jeg lengter vekk fra spørsmålet om jeg er god eller dårlig, fra selvpisking og foreldreskap som mestringsarena, fra Hedvig Montgomery og foreldrekurs og foreldrelivspalter som tjener på usikkerheten min. Det er kjedelig å lese om. Og viktigere: å være mamma er ikke noe jeg skal optimalisere. Det er noe jeg er, med hele meg, hele tiden, god som dårlig, god og dårlig.
Den klokeste boken jeg har lest om dette, er skrevet av Rachel Cusk. I A Life’s Work – bare tittelen, nydelig! – utforsker hun hvordan det å bli mor endret henne. Etter tre måneder med skriking har babyen endelig sluttet å gråte, og med stillheten kommer en innsikt: «Selv om jeg ikke har hjulpet eller forstått, har jeg vært der hele tiden, og dette, forstår jeg plutselig og sikkert, er morskapet: denne tilstander der jeg så vidt strekker til, dette nærværet […]. Alt som kreves er at jeg er der, et ‘alt’ som selvsagt er absolutt alt, fordi å være der betyr å ikke være noen andre steder, å være klar for å slippe alt annet». Rachel Cusk setter ord på noe jeg har kjent uklart inne i meg, og hjelper meg med å forstå meg selv og hva morskapet innebærer litt bedre. Haugsgjerd og Eide sine romaner mangler denne kvaliteten, og tar jeg meg i å savne en litt høyere himmel når jeg leser samtidsbøker om morsrollen. De er fulle av gjenkjennelige scener og tanker for alle med små barn, men de blir ikke mer enn bekreftelser på hvor trettende det kan være. Det vet jeg jo. Å lese forholdsvis gode mødre lure på om de er gode nok gir ikke mye næring til tankene.
Morskapet rommer selve livets begynnelse, det har et enormt litterært potensial. Jeg ønsker meg flere romaner som favner om nettopp dette, og færre som fisler ut i skildringer av hvor slitsomt det er.