«Jeg ser fødsel som et hellig overgangsritual som går best uforstyrret og som fortjener varsomhet og fred», sa influenser og fødselsaktivist Kristine Indreeide i Dagsnytt atten tirsdag denne uken, der debatten om uassistert hjemmefødsel viste seg fra sin verste side. Mens allmennlege Kaveh Rashidi slo fast at norsk helsevesen er «verdens beste» og tok til orde for å forby uassisterte hjemmefødsler, beskrev Indreeide hvordan hun opplevde seg «voldtatt, flere ganger, unødvendig» da hun fødte på sykehus, etter at helsepersonell hadde vaginalundersøkt henne. Så langt står altså frontene i debatten om fødsler fra hverandre.
Diskusjonen fant sted noen dager etter at politiet åpnet etterforskning i en sak der et barn døde på sykehus, etter en fødsel som skal ha startet hjemme. Foreldrene avviser at det dreier seg om en såkalt planlagt uassistert hjemmefødsel. Tirsdag bekreftet politiet til Aftenposten at «en doula bosatt på Østlandet er anmeldt og mistenkt for brudd på hjelpeplikten» i forbindelse med saken.
Dødsfallet og anmeldelsen er i pressen blitt knyttet til en urovekkende trend helsevesenet i flere måneder har advart mot. Nødetatene melder om at de stadig oftere må rykke ut til kvinner som har født hjemme uten medisinsk personell til stede, såkalte «frie fødsler». En undersøkelse fra Norstat viser at én av ti nordmenn tror det er trygt å føde uassistert hjemme – altså uten autorisert helsepersonell til stede.
Forbud?
Aftenposten er en av avisene som de siste månedene fortjenestefullt har dokumentert hvordan frie fødsler romantiseres på Instagram og Tiktok. «Det er ikke alle som synes at døden er det verste som kan skje», uttalte styrelederen i Norsk doulaforening til VG om kvinner som velger å føde hjemme uassistert.
Slike oppslag fikk Kaveh Rashidi til å ta til orde for å forby uassisterte hjemmefødsler i VG denne uken. «Vi bruker allerede lovverket til å beskytte ufødte barn mot alkohol, narkotika og vold. Å forby frifødsel er en naturlig forlengelse av det samme prinsippet», skriver han. Rashidi understreker at han bryr seg «om kvinners rettigheter, kroppslig autonomi, et bredt fødetilbud og et helsevesen som tilpasser seg den enkeltes behov», men ikke «på bekostning av barns liv». Tidligere helseminister Ingvild Kjerkol er blant dem som har uttrykt delvis støtte til Rashidi på Facebook denne uken. Tirsdag uttalte også Frp-leder Sylvi Listhaug at hun er «usikker på om hun mener at hjemmefødsler – både uassisterte og assisterte – burde forbys».
Mistillit til det offentlige fødetilbudet
Den rapporterte veksten i kvinner som føder uassistert, og diskusjonen om fenomenet bør forbys eller ikke, må sees i sammenheng med de siste årenes protester mot fødetilbudet i Norge. Det nye barselopprøret startet for fullt med Bunadsgeriljaen, som protesterte mot nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund i 2019. I 2020 sto flere kvinner frem med kritikk av fødetilbudet under pandemien, mens en ny runde protester oppsto etter at ABC-klinikken på Ullevål sykehus ble lagt ned i 2023.
Mange av barselopprørerne har dårlige opplevelser med det offentlige helsevesenet. Ikke minst opplever de at innsparinger og effektivisering har svekket muligheten for individuell tilpasning og kontinuitet i behandlingen. Kvinner rapporterer om å bli møtt med stadig nytt helsepersonell som ikke har tid til å lytte til deres ønsker og behov. Når disse kvinnene skal føde et nytt barn, velger flere av dem å føde hjemme – i all hovedsak med jordmor til stede.
Å føde hjemme slik – og dette kan faktisk ikke sies ofte nok – kan ikke sammenlignes med å føde uassistert. Systematiske litteraturoversikter viser at dødeligheten og sykeligheten hos barna ikke er høyere ved planlagte hjemmefødsler med helsepersonell. I Norge viser en studie fra 2015 at planlagte assisterte hjemmefødsler med friske kvinner og friske barn resulterte i færre medisinske inngrep, og færre blødninger og rifter.
Skal fødende tvangsbehandles?
Men med uassisterte fødsler er risikoen for både mor og barn mye høyere, advarer helsemyndighetene.
Slik sett kan Rashidis forslag virke fristende, i alle fall ved første øyekast. Må vi ikke gjøre alt for å motvirke at barn dør ved fødsel? Og bør ikke fostre ha rettsvern slik at de faktisk har rett til å fødes ved sykehus, eller med medisinsk personell til stede?
Selv er jeg kritisk til mye av retorikken og ideologien som omgir graviditet og fødsel i sosiale medier, også utenfor fri fødselsmiljøet. Mange fødselsaktivister omtaler fødselen i religiøse eller magiske termer, som en livsforvandlende reise eller et hellig ritual, noe det er vanskelig å romme i et vanlig helsetilbud. Et av problemene med denne enorme investeringen av mening i fødselen er at en god fødselsopplevelse kan fremstå som et krav som legges på den enkelte kvinne. Dessuten har mange av fødselsaktivistene adoptert den nyliberale forståelseshorisonten de kritiserer hos helsevesenet: Fokuset ligger på individets rett til å maksimere fødselsopplevelsen.
[ Fødselen er blitt enda et selvrealiseringsprosjekt ]
Når det kommer til forbud mot uassistert hjemmefødsel, bør imidlertid både mediene og politikere tenke seg om én og to ganger. Viktige spørsmål om både autonomi, privatliv og juss står på spill i denne debatten. Å forby uassisterte fødsler kan nemlig være et stort blindspor både prinsipielt og pragmatisk.
Dersom du gjør fødselen til en juridisk begivenhet, gjør du også et privat øyeblikk til et offentlig anliggende. Det er ikke bare en alvorlig inngripen i den private sfære, men også en innskrenking av kvinnens autonomi og selvbestemmelse over egen kropp.
Å forby uassistert hjemmefødsel innebærer i praksis at gravide kvinner som nekter helsehjelp, kan tvangsbehandles. Det vil si at disse kvinnene stiller i samme kategori som pasienter som regnes som ikke-tilregnelige. Det er vanskelig å argumentere for at dette ikke er en krenkelse av kvinners selvbestemmelse. I dag er det riktignok slik at rusavhengige kvinner kan tvinges på avrusning under graviditeten. Men det er likevel noe ganske annet enn at kvinner som under alle andre omstendigheter anses som tilregnelige og samtykkekompetente, regnes som ute av stand til å ta avgjørelser om hvordan de vil føde.
Barnets rettsvern bør selvfølgelig veie tungt. Men tungt nok til at Norge som bør stat bør innskrenke kvinners autonomi i et så avgjørende spørsmål? Det er jeg mer usikker på. I Norge har vi til nå – med god grunn – ikke hatt som praksis å straffeforfølge kvinner som avbryter svangerskap. Hvis en kvinne utfører en abort etter uke 18, er det helsepersonellet som utfører aborten, som straffeforfølges, ikke kvinnen selv.
Mindre tillit, ikke mer
Dette bringer oss over på de mer pragmatiske motforestillingene mot et forbud mot uassistert hjemmefødsel. Helsepersonell med innsikt i fri-fødsel-miljøet forteller at det preges av to hovedgrupper: kvinner som har hatt dårlige erfaringer med helsevesenet tidligere, og kvinner som er blitt overbevist av influensere som fremmer den såkalte free birth movement i sosiale medier. Ingen av disse gruppene har særlig stor tillit til staten eller det offentlige helsevesenet fra før. Derfor virker det heller tvilsomt at et forbud skal ha avskrekkende effekt på dem. Det virker heller sannsynlig at det vil sitte enda lenger inne for dem å søke hjelp fra det offentlige.
Et forbud kan også ha negativ effekt på den mye større gruppen av kvinner som har hatt dårlige fødselsopplevelser i det offentlige, eller er frustrerte fordi fødetilbud er blitt lagt ned de siste årene. Barselopprørernes kritikk handler jo nettopp om at kvinner blir fratatt selvbestemmelse på sykehusene. Hvis politikerne skulle komme til å forby uassisterte hjemmefødsler – uten engang å prøve å imøtegå kritikken mot det eksisterende helsevesenet – vil det tolkes som en stor provokasjon. Å heve høygaflene og kreve straffeforfølgelse vil etter alt å dømme føre til at tilliten til helsevesenet svekkes ytterligere.
Andre alternativer
Tiltak som går kritikken mot det nåværende systemet i møte, kan være ett alternativt svar på utviklingen. «Min jordmor»-programmet fra Drammen, der gravide får oppfølging av samme jordmor både før, under og etter fødsel, er et mulig eksempel. Et annet tiltak er å gjøre hjemmefødsler til en del av det offentlige helsetilbudet, slik det blant annet er det i Danmark. Mye tyder på at en slik ordning kan være mindre kostnadskrevende enn for eksempel ABC-klinikken. En tredje mulighet er å se på de rundt 300 uplanlagte uassisterte fødslene som skjer i Norge i året, omtrent halvparten av disse under transport, ofte på grunn av lang reisevei eller for lite plass på fødeavdelingene.
Det er lett både å latterliggjøre og demonisere fri-fødsel-kvinnene. Det er vanskelig å forstå hvordan noen vil ta en slik risiko på vegne av sine barn, og selv risikere å havne i en situasjon der de står alene med ansvaret for at et barn ikke overlever en fødsel. Men forbud er ingen god løsning. Å møte kvinner som «opplever seg voldtatt» med trussel om straffeforfølgelse, er rett og slett en svært dårlig idé.