På helgens landsmøte vedtok Høyre å støtte våpenkurs for hele den norske befolkningen. Nå vil partiet «tilby kurs i militær motstand for sivilbefolkningen som et frivillig tilbud, med vekt på grunnleggende ferdigheter og overlevelse». For vernepliktige er det ikke like frivillig, de «skal som hovedregel gjennomgå et kort grunnkurs i militær motstand, uavhengig om de innkalles til førstegangstjeneste eller ikke». Forslaget ble fremmet av stortingsrepresentantene Peter Frølich og Stefan Heggelund. Tanken deres er at kursdeltagerne skal lære seg helt grunnleggende funksjoner, fra overlevelsesteknikker til våpenbruk. Eller som Frølich forklarte til Aftenposten i forkant av landsmøtet: «Hva gjør du hvis det kommer en panservogn rullende ned gaten, for eksempel? Den typen enkle ting».
På Dagsnytt 18 fikk Frølich motstand fra Sosialistisk ungdoms leder Audun Hammer Hovda, hvis viktigste innvending var at Høyre (for å ikke overbelaste forsvaret) vil at militæropplæringen skal skje i privat regi. Responsen er interessant: Mens den gamle konfliktlinjen mellom offentlig og privat består i norsk politikk, er militarisering tydeligvis blitt allemannseie.
Men det at et samlet Storting stiller seg bak våpenhjelp til Ukraina og opprustning av det norske Forsvaret, betyr ikke at debatten om militarisering av samfunnet bør stoppe opp. Tvert imot. Fordi militarisering så fort blir en spiral, så skylder vi oss selv å lete etter alternativer for hver omdreining. Og akkurat når det gjelder våpenkurs, finnes det et åpenbart alternativ som bør diskuteres.
Et skoleeksempel på ikke-voldelig motstand
Scenariet med panservognen er dessverre ikke så fjernt som en skulle ønske. På Dagsnytt 18 denne uken viste Frølich til erfaringen fra Ukraina, der slike kurs var populære i ukene før den russiske invasjonen. Han mener det var noe av det som gjorde befolkningen i stand til å yte overraskende effektiv motstand mot den russiske militærmakten. Men hvis vi først befinner oss i en situasjon hvor en stridsvogn gjennom Kirkenes sentrum er et realistisk scenario, bør vi også spørre oss hva vi gjør når den har kjørt forbi og landet (eller en del av landet) er okkupert. Hva gjør folk flest når overfallsmakten for eksempel vil påtvinge den okkuperte befolkningen sin ideologi?
Det var dette dilemmaet norske lærere sto overfor under andre verdenskrig. I februar 1942 erklærte NS-regjeringen at alle norske lærere måtte bli medlem i Norges lærersamband. Samtidig kom loven om nasjonal ungdomstjeneste, som innebar at skolen pliktet å bidra til å oppdra de unge i nasjonalsosialismen. Heldigvis hadde lærerne en plan. Sommeren 1941 hadde en illegal gruppe gått sammen og blitt enige om noen røde linjer for å hindre nazifisering av skolen. En av dem var nettopp en slik nazikontrollert organisasjon. Den illegale gruppen fikk spredt beskjeden til lærere landet rundt om at de skulle skrive brev til myndighetene om at de nektet å bli medlem i Lærersambandet. Dette var starten på en vellykket motstandsaksjon mot nazifisering av den norske skolen.
Aksjonen vakte interesse hos den amerikanske statsviteren Gene Sharp (1928-2018). På 1950-tallet tilbragte han en del tid i Oslo, i miljøet til blant annet filosofen Arne Næss, og intervjuet flere av deltagerne i den norske læreraksjonen. Resultatet ble den vesle pamfletten Tyranny could not quell them. (Senere oversatt til norsk under tittelen Tyranniet kunne ikkje knusa dei!). Da han ble intervjuet av Dagsavisen vinteren 2012, fortalte Sharp at arbeidet med læreropprøret ble starten på en studie av ikkevoldelige motstandsmetoder som etter hvert resulterte i en katalog over 198 metoder for ikkevoldelig motstand.
Å ikke adlyde
Sharps mest kjente bok er Fra diktatur til demokrati, som er en relativt tørr manual for ikkevoldelig motstand. Den første versjonen av boken ble skrevet på forespørsel av opposisjonen som kjempet mot militærdiktaturet i Burma, og via piratoversettelser reiste den fra land til land. Den ble blant annet lest av indonesiske studentaktivister, demokratibevegelsen Otpor i Serbia og av demonstranter som deltok i opprørsbølgen som fikk navnet den arabiske våren i 2011.
«Sharp forstår det å inneha makt som at andre adlyder en. Hvis man ikke adlyder, fratar man maktutøverne deres makt», skriver fredsforsker Stein Tønnesson i forordet til den norske utgaven av boken. Han påpeker også at forskningen på ikke-vold har utviklet seg en god del siden Sharp ga sine bidrag. Når jeg trekker frem denne boken, er det altså ikke som et eksempel på state of the art ikke-voldsteori, men fordi etterspørselen etter Sharps bok viser at sivil motstand ikke bare er noe som oppstår og gjennomføres spontant. Også her trengs det strategi og konkrete teknikker. Også her hjelper det å lære av andre.
I Hamar-området ble beskjeden om å skrive et brev der en nektet å bli med i Lærersambandet spredt via en lapp i en fyrstikkeske. Læreren Haakon Holmboe mottok esken på togstasjonen på Hamar og satte den så i sirkulasjon blant sine kollegaer. Da Sharp intervjuet Holmboe på 50-tallet, fortalte han at han hverken var pasifist eller hadde noen systematisk opplæring i ikke-voldelig motstand. Men han hadde vært i Danmark og hørt foredrag av kvekeren John Hoyland om det indiske folkets ikke-voldelige motstandskamp under Gandhis ledelse. Vissheten om at de var i stand til å opprettholde denne kampen, trass massiv motstand, «var til stor inspirasjon», skriver Sharp. Av landets 14 000 lærere sendte 11 000 brev der de nektet å bli med i Norges lærersamband og bidra til opplæring i nazistisk ideologi. Okkupasjonsmakten svarte først med å stenge skolene en periode (offisielt på grunn av vedmangel). Deretter ble over tusen lærere arrestert, for å statuere et eksempel og knekke motstanden. De utplukkede ble internert, sultet, torturert, ydmyket og til sist ble 650 av disse sendt på tvangsarbeid til Kirkenes. Interneringen varte fra påsken 1942 til november samme år da nazistene ga opp, lærerne fikk reise hjem og forsøket på å nazifisere skolen ble oppgitt. Aksjonen sees som ekstra viktig fordi den også hindret videre forsøk på å nazifisere andre yrkesgrupper.
Fra lærerværelset til presserommet i Det hvite hus
På Dagsnytt 18 pekte Frølich på at våpenkurs også kan øke ansvarsfølelsen blant borgerne for å bidra til å forsvare landet og demokratiet sitt. Akkurat det kan være viktig. Men samme type ansvarsfølelse vil sannsynligvis bli vekket på et kurs i sivil motstand. Eller om befolkningen (i god Høyre-ånd!) får velge mellom våpenkurset og ikkevoldskurset. En fordel med ikkevoldelig motstand er at dette også er teknikker som forbereder oss på å forsvare demokratiet mot indre angrep.
Inntil for kort tid siden var det også ganske utenkelig at en statsleder blant våre nærmeste allierte ville true en dommer som gikk hen imot, med riksrett. (Selv valg-autokratier som Tyrkia og Ungarn pleier å være hakket mer sofistikerte i sin undergraving av rettsvesenet). Men sannelig. Da en rettsavgjørelse ikke gikk hans vei tidligere i måneden, uttalte Donald Trump at dommeren James Boasberg burde stilles for riksrett. Det minner om at angrep på demokratiet vårt kan komme fra mange andre kanter enn fra fremmede makter i panservogn. Lederen for den amerikanske høyesteretten reagerte ganske tørt: Dette er ikke måten å håndtere uenighet med rettsvesenet på. Situasjonen viser hvor viktig det er at de som forvalter vervene i samfunnet – enten det er dommere, politi eller byråkrater – evner å kjenne igjen og reagere kontant på angrep på deres kant av rettsstaten.
Hvor hjelpeløs en er uten et slikt repertoar, ble tydelig demonstrert da Donald Trump stengte ute nyhetsbyrået Associated Press fra pressekonferanser i Det hvite hus fordi byrået nektet å bytte navn på Mexicogulfen til Amerikagulfen. Det mest forstemmende med dette var hvordan resten av pressekorpset ikke evnet å reagere med en samlet protestaksjon mot denne hevnaksjonen mot et enkelt medium.
Ofte vil nok initiativet til slike protester komme fra folk som har en eller annen erfaring som kan anvendes fra det sivile liv: Det være seg dem som har vært aktive i fagbevegelse eller ledet aksjoner i sivil ulydighet. Men det betyr også at det er veldig tilfeldig hvem som innehar denne kunnskapen. Finnes det et tidligere medlem i Natur og Ungdom eller bunadsgeriljaen på lærereværelset?
Skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke om våpenkurs for folk flest eller kurs i ikke-voldelig motstand er gode svar på den verdenen vi nå står overfor. Kanskje bør vi putte både penger og krefter helt andre steder i samfunnsmaskineriet enn på kveldskurs for hele befolkningen. Men jeg tror vi trenger mer bevissthet om at denne typen motstand både er noe som kan kreves av oss, og at den kan spille en viktig rolle, enten angrepet på demokratiet vårt kommer utenfra eller innenfra.