Kanskje var det bare amerikanske skremmeskudd Europa ble utsatt for denne langhelgen i München. Når Trump varsler om direkteforhandlinger med Putin, når visepresidenten sier at Europas største problem er innvandring og dårlig ytringsfrihet, og når det blir offentlig kjent at USA har sendt et spørreskjema til sine europeiske allierte med den åpenbare hensikt å vise frem hvor lite beredt Europa er til å forsvare egne interesser, kan det «bare» være uttrykk for det trumpske diplomatiet. Med uortodokse metoder gir han europeiske ledere beskjed om at de umiddelbart må skjerpe seg.
Det kommer de også til å gjøre. EUs utenriksministere møttes spontant allerede på sluttdagen av München-konferansen søndag. Denne mandagen er Europas viktigste ledere samlet til krisemøte i Paris. De europeiske svarene på Trump-administrasjonens ulike utspill kan bli såpass lovende at Trump og hans folk snur tvert om. At de går inn for at Nato-samarbeidet skal fortsette som før, og sørger for at direkteforhandlingene mellom USAs og Russlands ledere ikke undergraver ukrainsk og europeisk sikkerhet.
Den gamle verdensorden er ikke avskaffet ennå.
Slutten på Nato slik vi kjenner det?
Sannsynligheten for at den blir avskaffet, er likevel kraftig økt etter denne helgen. Det har konsekvenser for absolutt alle som utformer sikkerhetspolitikk. De må være forberedt på at Trump-administrasjonen med viten og vilje lar det være tvil om USAs vilje til å forsvare europeiske land, dersom de skulle bli angrepet. Da vil Nato slik vi kjenner det, være dødt. Artikkel fem, den som sier at et angrep på et land skal anses som et angrep på alle, vil ikke lenger være troverdig nok til å avskrekke mulige fiender.
Det sikkerhetspolitisk vanskelige er at man knapt kan la det gå en dag uten at sikkerhetsgarantien i Nato (altså artikkel fem) blir erstattet av en annen europeisk sikkerhetsgaranti. De europeiske lederne er med andre ord nødt til å tenke ut, og delvis forberede, en ny europeisk sikkerhetsarkitektur før USA eventuelt vraker den gamle.
Den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatten vil følgelig bli endret i alle land, men i Norge kan den få et heftig tillegg. Debatten om norsk medlemskap i EU kan komme opp igjen. Den kan bli satt i gang fra utlandet, og den kan bli satt i gang av norske politikere.
Hva velger britene?
Fra historien vet vi at det alltid før har vært begivenheter utenfor landets grenser som har startet Norges diskusjoner om medlemskap. Den første debatten kom da vår viktigste handelspartner den gangen, Storbritannia, ville inn i EU. Den ble avlyst da Frankrike nedla veto mot britene, så ble den startet igjen da Frankrike sa ja til britisk medlemskap. Som kjent gikk britene, irene og danskene inn i EU den gangen i 1972, mens det norske folket sa nei. Den norske folkeavstemningen i 1994 ble utløst av at Sverige ganske så overraskende søkte om EU-medlemskap.
Denne gangen er det USA og Storbritannia som kan starte den norske debatten. Først ved at USA i praksis undergraver Nato, så ved at Storbritannia igjen begynner å lukte på EU-medlemskap. Storbritannia og Frankrike er Europas to atommakter, og de vil i den egenskapen i stor grad kunne bestemme hvordan de europeiske landene skal organisere et kollektivt forsvar. Sannsynligheten er størst for at Storbritannia heller ha et Nato-light enn å være med i et EU-koordinert forsvar, og da kan det fortsatt være sikkerhetspolitisk ansvarlig for Norge å holde seg utenfor EU. Usikkerheten om hva som er en ansvarlig politikk, vil imidlertid øke.
Ny EU-kamp på trappene
Det er denne nye usikkerheten som kan føre til at vi innen kort tid får en ny EU-kamp her i landet. I forrige uke hadde Klassekampen et oppslag der Jonas Gahr Støre og Erna Solberg forsikret leserne om at de ikke ville reise medlemskapsdebatten. De har stort sett de samme argumentene, men akkurat i dette oppslaget sa Støre at det i dagens politiske klima ikke er fornuftig å reise en ny polariserende debatt, mens Solberg sa at en debatt nå kan føre til et tredje nei i en folkeavstemning. Da vil det gå ytterligere noen tiår før vi kan søke på nytt.
Støre har helt sikkert stor forståelse i sitt parti. Der er det både ja- og nei-folk, og de har frem til nå vært enige om at partiet ikke skal reise debatten. Dersom den likevel kommer opp, skal de ha et ekstraordinært landsmøte.
Høyre, derimot, består av mange entusiastiske EU-tilhengere, og veldig mange forsvarsvenner. På de siste landsmøtene har Erna Solberg brukt en god del politisk kapital på å hindre at flertallet tvang igjennom vedtak som i praksis åpnet medlemskapsdebatten.
Etter denne helgen er det vanskelig å tro at hun vil klare å temme det forestående Høyre-landsmøtet. Fra før var det mange som argumenterte for at vi burde gå inn i EU for å sikre norsk industri i den forventede tollkrigen mellom Europa og USA. Nå kommer de sikkerhetspolitiske argumentene i tillegg.
Frp og Sp sammen på barrikadene
Det er nemlig slik at selv om Storbritannias valg kanskje gjør det forsvarlig å fortsette å stå utenfor EU, så vil det være tryggere å være med. Spesielt nå som Norden og Baltikum på kort tid er i ferd med å lage en aldri så liten allianse innen alliansen. Selv om både Island og Norge står utenfor EU, er det liten tvil om at de andre landene i den nordisk/baltiske gruppen vil foretrekke å samarbeide innenfor det som måtte oppstå av nye EU-samarbeid.
Sett fra ståstedet til en Høyre-politiker med interesse for et sterkt forsvar, er det åpenbart at Norge da fortest mulig må bli medlem av EU. Trolig vil det være så mange av dem på Høyre-landsmøtet at partiet åpner for å søke om medlemskap.
Da får Senterpartiet den valgkampen partiet ønsker seg. Partiet vil kunne argumentere med at høstens valg dreier seg om å sikre et nei-flertall på det nye Stortinget. Fremskrittspartiet er nå et klart nei-parti og tør neppe å la Sp være helt alene på nei-barrikadene. Venstre og MDG vil ikke la Høyre være alene på ja-barrikaden, og dermed er vi i gang.