Kommentar

Støre skaper entusiasme i eget parti

Jens Stoltenberg ble kanskje valgt fordi Jonas Gahr Støre ikke lenger frykter å bli satt i skyggen av sin tidligere sjef, skriver Aslak Bonde.

I ettertid er det ikke så vanskelig å se: På NHO-konferansen for en måned siden satt Jens Stoltenberg på scenen og skrøt uhemmet av sentralbankens og regjeringens styring av den økonomiske politikken. Ved flere anledninger har han sagt at han planla å være med på Aps valgkamp i høst.

Når man i tillegg hører historier om at han i sin tid som Nato-sjef knapt lot det gå en dag uten at han startet med å høre NRKs politisk kvarter, og ofte ringte hjem til sine gamle medarbeidere i Oslo for å kommentere, så er det ganske opplagt at han ville svare ja om Jonas Gahr Støre skulle spørre ham om å bli finansminister. Det var mer usikkert om Støre ville spørre. Dagens statsminister har hele tiden stått i fare for å bli overskygget av sin tidligere sjef.

Stoltenbergs omdømme

Det er nok hovedårsaken til at Jens Stoltenbergs comeback i norsk politikk likevel kom overraskende. Jonas Gahr Støre har i mange år nå levd med kommentatorer og andre forståsegpåere som har ment at han burde gi seg som statsminister og overgi styringen til Stoltenberg. Den avgåtte generalsekretæren i Nato er ikke bare blitt fremstilt som en mulig redningsmann for Ap, men også som den som kan gi landet fast styring i en turbulent tid.

Selv katastrofevalget i 2001 er blitt brukt som argument for at Stoltenberg burde komme tilbake. Riktignok fikk han et historisk dårlig valgresultat den gangen, og måtte forlate statsministerkontoret etter bare halvannet år, men det var bare fordi han gjorde det riktige. Han gjennomførte reformer som han kunne videreutvikle og nyte godt av i de åtte årene han var trygg og dominerende leder for Norges første rødgrønne regjering.

Enkelt sagt: Jens Stoltenberg lever med et innenrikspolitisk omdømme som det vil være umulig å leve opp til. Både rollen og det politiske landskapet er kraftig endret. Mens han som statsminister kunne konsentrere seg om trusselen fra Høyre og Frp, må han som regjeringsmedlem i dag håndtere utfordrere fra alle sider i landskapet.

Stoltenberg får dessuten bare et drøyt halvår på seg som finansminister før valget kommer. Hans handlingsrom blir lite. Selv om den tidligere Nato-sjefen kommer til å bruke hele sitt nettverk, og all sin kompetanse i internasjonal politikk til å sikre Norges interesser i en turbulent tid, så er det Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide som kommer til å være hovedoperatørene. Stoltenberg må for en stor del holde seg hjemme.

Støre med ny autoritet

Kanskje er det akkurat slik Jonas Gahr Støre har resonnert i de siste dagene. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjeringen, har han fremstått med ny autoritet. Selv om meningsmålingene fortsatt er elendige for Ap, er det en blitt en allmenn oppfatning at han nå er ubestridt sjef i partiet, og at han følger en slagplan som er tydelig for alle både utenfor og innenfor i partiet. Den planen skal han presentere i Stortinget onsdag formiddag.

Når Støre både konstaterer at han har styrket seg selv, og vet at den nye finansministeren ikke får en posisjon der han kan kaste lange skygger over statsministeren, var det antagelig et lett valg å kontakte Stoltenberg.

Kan gi Høyre konkurranse

Oppsidene var åpenbare: Stoltenberg har ikke bare mange tilhengere innad i Ap. Blant Høyres tradisjonelle velgere er det også mange som har ønsket seg eks-statsministeren tilbake. Potensialet for å hente velgere over fra Erna Solbergs parti er stort. I tillegg kan Støre si at han nå gjør alt som står i hans makt for å sikre Norges interesser i en verden der USA og EU kan komme i handelskrig med hverandre. Et tredje moment, som ikke kan overdrives, er at Støre skaper entusiasme i eget parti.

Det har vært et tydelig ledemotiv for Støre i alle de andre statsrådsvalgene. Han har satt sammen et regjeringslag som bærer preg av at alle deler av partiet skal være rimelig fornøyde. Det er ingen tegn på at han nå forsøker å fryse ut miljøer eller fylker som før jul ble sett på som aktive motstandere av Støre.

Statsministeren har heller ikke tatt noen grep som forsterker inntrykket av at han med årene har satset mer på alenegang. Det inntrykket ble skapt da det i forrige uke ble kjent at beslutningen om å sette hardt mot hardt i EØS-politikken ikke var forankret noe sted. Både Aps sentralstyre og energipolitikerne i Stortinget var fullstendig uvitende da mediene for nøyaktig to uker siden skrev at energiminister Aasland samme uke ville fremme en sak i regjeringskonferansen som kunne gi krise.

Traust lag

Nedsidene ved å legge så stor vekt på å inkludere alle deler av partiet er at det nye regjeringslaget kan virke traust. Ingenting galt sagt om partisekretær Kjersti Stenseng, men hun har vært en del av partiets ledelse i ti år. Hun er medansvarlig for at partiet har hatt trøbbel både internt og med velgeroppslutningen. I tillegg har hun varslet at hun er på vei ut av politikken.

Når hun nå blir kommunal- og distriktsminister, virker det ikke som om Støre har tenkt så mye på at det er ett av politikkområdene der Ap står i størst fare for å miste velgere til Sp.

Valget av Astri Aas-Hansen som justisminister er det eneste fornyende – i den forstand at hun hentet inn fra en stilling utenfor politikken. Samtidig er hun nygammel. Hun har lang erfaring som statssekretær i det samme departementet under Stoltenberg. Hun er dommer i Oslo tingrett og også leder for utvalget som kontrollerer de hemmelige tjenestene.

Noe av det spennende med valget av henne, er at hun har en bakgrunn som gjør at hun helt sikkert vil skrote forslag som påstås å true rettssikkerheten. Om hun gjør det med en gang, eller venter litt, er usikkert, men hun vil ganske sikkert ta avstand fra Emilie Enger Mehls forslag om å etablere såkalte visitasjonssoner for å få bukt med gjengkriminaliteten. Det er et forslag som kan brukes som indikator på hvor populistisk en regjering skal være.

På det området har Støre valgt ikke å gå for den populistiske politikken.

Mer fra Kommentar