Forrige lørdag gikk en bredskuldret, ung masterstudent fra Sicilia inn et boligfelt nær Ullevål på leting etter hjemmet til Thomas Hylland Eriksen. Studenten bar med seg en pakke.
Litt tidligere hadde Giulio, som han heter, oppsøkt meg på kontoret på Universitetet i Oslo for å be om råd. Han var nettopp kommet hjem fra Fiji, der han hadde studert hva som skjer på øya nå som havet stiger, og folk blir tvunget til å flytte fra landsbyene sine. Giulio hadde vært på feltarbeid i over et år, dobbelt så lenge som masterstudentene i sosialantropologi egentlig får lov til. Men veilederen hans, Thomas Hylland Eriksen, hadde støttet ham uten forbehold.
Der Giulio sto i døråpningen på kontoret mitt, begynte stemmen hans å skjelve. De siste dagene hadde han ikke fått kontakt med «professor Eriksen», som 25-åringen insisterte på å kalle Thomas. Visste jeg noe om sykdommen? Og forresten, var det mulig å få overrakt ham en pakke? Under feltarbeidet hadde Giulios fått laget et tapa-klede – et håndmalt tekstil, laget av barken fra et tre – av typen som brukes i seremonier på Fiji for å vise respekt og tilhørighet. Ville det være for mye om han la igjen kledet utenfor huset der Eriksen bodde?
En umettelig nysgjerrighet
Da jeg ble kjent med Thomas Hylland Eriksen i 2012, hadde han allerede preget den nasjonale samtalen om de viktigste spørsmålene i vår tid – om identitet, flerkultur, digitalisering og klimakrisen – i to tiår. Jeg var 24 år den gangen, og hadde tatt meg vann over hodet. Jeg ville skrive en biografi om Jonas Gahr Støre, og ba den profilerte professoren til en kaffe på Blindern. Jeg fortalte om noen av ideene til boka, men også om tvilen min. Hva hadde jeg egentlig å bidra med?
Enhver som har hatt et slikt møte med Thomas Hylland Eriksen kan gjette hvordan det gikk. Da vi skilte lag, hadde jeg fått en helt forunderlig tro på at det ikke bare var mulig for en 24-åring å skrive en bok om en ledende politiker, men også en følelse av at temaet var blitt større og mer forbløffende.
Fordi Eriksens optimisme og nysgjerrighet var grenseløs, smittet den over på alle som kom i nærheten av ham. Etter at vi ble vi kollegaer på Sosialantropologisk institutt, møttes vi jevnlig for å prate.
Et av mine siste møter med Thomas, var på en kafé i nærheten av Universitetet i Oslo. Da jeg kom inn, satt han og bladde i en av bøkene som lå strødd i vinduskarmen, en barnebok om alle verdens myter. Thomas kikket opp og sa: «Vet du, jeg har kommet i den alderen at jeg begynner å legge merke til feil.» Han holdt fram en side av boka som omtalte en av de sør-afrikanske San-gudene, symbolisert ved en fjellgeit. «Men det var ikke en fjellgeit som symboliserte skaperguden hos San-folget, det var en klippegrevling. Du vet, den der som krabber opp på knausen og ser sur ut», sa Thomas, og etterliknet en klippegrevling med munnen og brynene. «Og vet du, Ståle, at det rare er at en av dens nærmeste slektninger er elefanten». Jeg rakk å tenke «faen, Thomas, hvordan vet du disse tingene», og så var samtalen i gang.
Multikulturalisme og mangfold
Hvilken betydning har det at et menneske som Thomas Hylland Eriksen skravler og skriver og engasjerer seg i offentligheten gjennom 40 år?
Etter at dødsbudskapet kom onsdag denne uken, har et svar begynt å ta form. Meldinger strømmer inn ikke bare fra Norge, men fra mennesker over hele verden som forteller om hva Eriksen har betydd. Det dukker opp akademikere han har veiledet i flere år uten at noen har visst om det, og uten at det var registrert i noen systemer. Pensjonister som forteller om professoren som kjørende i sin lille elbil til eldresenteret, et sted ute på bygda, for å snakke om døden og alt som gir livet mening. Folk som husker en forelesning fra en gang på 1990-tallet, som gjorde at de valgte en type liv framfor et annet. Venner fra Trinidad, Mauritius og Australia, stedene der han gjorde feltarbeid, som forteller om forskningsmiljøer som har vokst fram i samarbeid med den norske professoren. Studenter i USA og Latin-Amerika som har lest den berømte innføringsboka i sosialantropologi. Ledende stortingspolitikere som forteller at Eriksens ideer har formet deres syn på landet de skal styre.
Og dersom noen hadde glemt det: Thomas Hylland Eriksen hadde også fiender. For ideologene på den ekstreme høyresiden var han en plage. På nynazistiske nettsider rundt blir Eriksen fortsatt sitert til skrekk og advarsel. Anders Behring Breivik omtalte professoren manisk i sitt sammensurium av et «manifest», fordi Eriksen, mer enn noen andre intellektuelle, har advart mot ideen om «rene» kulturer. Thomas mente at et samfunn ofte ville bli rikere hvis det ble mer mangfoldig. Samtidig var han slett ikke den naive karikaturen av en multikultiralist som noen likte å tegne. Eriksen var dypt kritisk til den identitetspolitiske vendingen på venstresiden de siste årene.
Journalistene ringte gjerne når det nærmet seg 17. mai for å få en kommentar til den oppkonstruerte debatten om hvorvidt folk skulle få gå med andre flagg enn det norske i barnetoget. Svaret hans overrasket noen. Eriksen ville ikke plage eller straffe det ubetydelige mindretallet – hvis det i det hele tatt fantes noen av dem – som skulle finne på å ta med seg et ekstra flagg i barnetoget. Men han advarte samtidig mot å oppfordre til dette. Å insistere på at alle flagg skulle få vaie likt i 17-mai-toget, ville være en form for «misforstått multikulturalisme», sa Eriksen, og la til:
«Jeg tror dessuten det er bra at noen minoritetsbarn kan få være like alle andre i hvert fall én dag i året. De får vite at de er ulike alle andre dager. Å markere nasjonaldagen med norske flagg viser at svarte og brune barn utvider nasjonen og viser at det er flere innganger til å være norsk».
Slik svarer bare et menneske som klarer å se verden fra et annet ståsted enn sitt eget.
Et fritt liv
Vi som kjente Thomas Hylland Eriksen, sørger nå over at han er borte. Men dette er også en tid for å reflektere over hva slags menneske Eriksen var, og hvordan han klarte å være så fri. Som statsansatt fikk han tid og tillit. Resultatet var noen ganger banebrytende forskning, og totalt 900 registrerte forskningsbidrag, inkludert mer enn 50 bøker. Ifølge universitetets arkiv, kom 150 av de registrerte fagbidragene i årene etter at han fikk to former for kreft, i tillegg til å utvikle diabetes, mens sentrale organer sviktet, og han fikk svulst i halsen. Thomas Hylland Eriksen var i realiteten døden nær i syv år. I denne perioden tok han noen ganger 50 prosent sykemelding.
«Det kommer en tid for å gi seg,» sa Thomas, da jeg traff ham for et par måneder siden. «Men det er ikke ennå.»
Denne uka ga Eriksen endelig slipp, 62 år gammel. Han døde for ung, men likevel føles det som om han har levd lenge. I en mannsalder har han vært Norges kanskje viktigste intellektuelle. En som har gitt mennesker følelsen av at det står noe viktig på spill i tiden vi lever i. Troen på at det nytter å bry seg, at det er viktig å forstå det fremmede – å skrive, snakke og være nysgjerrig.
Thomas var klok, men han var også litt gal. Han spilte i band, bidro til tegneserier og filmer. En gang lot hans seg fengsle i et bur foran Stortinget. Han drev en gateavis, skrev to romaner, og vitnet i Norges viktigste rettssak etter 22. juli.
Tenk å få leve et sånt liv. Tenk å få være så fri. Tenk å ville så mye.
Giulio, den italienske masterstudenten, fant til slutt fram til huset og døra til veilederen, der han varsomt la fra seg kledet fra Fiji, og et brev, adressert til «Il maestro». Eriksen, som da lå ved det siste, fikk aldri lese brevet eller åpne pakken. Men fra sykesengen, i det som kanskje var hans siste skriftlige kommunikasjon, takket han studenten for at han tok seg bryet med å skrive til sin veileder. Thomas Hylland Eriksen la til at han beundret Giulio, som var kommet så langt i arbeidet sitt, og som hadde så mye igjen å oppdage.