Kommentar

Høiby-saken sier noe veldig ubehagelig om dagens Norge

Avsløringene rundt Marius Borg Høiby kan markere en endring i den norske selvforståelsen, skriver Ingeborg Misje Bergem.

Den norske kongefamilien er sosialdemokratiets førstefamilie. Slik bygger kongehuset på en eneste stor selvmotsigelse: Det er en adelsinstitusjon i et land hvis selvbilde tilsier at det ikke finnes klasseskiller.

I mange år har det ligget et slags fortryllelsens slør over det norske kongehuset. Den største knekken i oppslutning kom da kronprins Haakon ble sammen med kronprinsesse Mette-Marit rundt årtusenskiftet. At kongefamilien skulle inkludere en alenemor med en «utagerende fortid» og en helt ordinær middelklassebakgrunn, var vanskelig for folkeopinionen å takle. Men etter kronprinsesse Mette-Marits bekjennelse om sin fortid på en pressekonferanse før bryllupet, snudde stemningen. «Jeg har levd utsvevende og gjort en del dyrekjøpte erfaringer,» sa kronprinsessen i en opptreden som forteller oss mye om den sexistiske behandlingen hun fikk i norske medier på den tiden.

Det nye kronprinsparet klarte imidlertid å snu folkeopinionen. De skrev seg slik inn i fortellingen om annerledes-kongefamilien, monarkiet som var både folkeligere og rausere enn folk flest. Forestillingen om at det norske kongehuset kunne klare det umulige, å forene det hierarkiske og det egalitære, ble sementert. Kronprinsessen gikk fra å være en trussel for det norske monarkiet til å bli dets største styrke.

En privilegert adelsfamilie

Det er mulig å lese de siste ukenes utvikling med siktelsen av Marius Borg Høiby som en del av den samme fortellingen, den om det norske kongehuset som en «helt vanlig familie» med sårbarheter og feil som alle oss andre. Det er denne fortellingen som ligger til grunn når statsminister Jonas Gahr Støre i forrige uke uttalte at siktelsen mot Høiby er «et øyeblikk hvor vi stopper opp og stifter bekjentskap med at dette er en familie. Og i familier er det også utfordringer og problemer, også i denne familien».

Det er selvfølgelig også sant, og en del av bildet: Det er ekte mennesker med helt reelle skjebner vi snakker om. Inntrykket som begynner å befeste seg i ukene som er gått etter pågripelsen, er likevel et annet, nemlig det av en familie som er alt annet enn «helt vanlig». En familie som har relasjoner og ressurser som gjør det mulig for dem å beskytte sønnen sin. At kronprinsessen har vært i kontakt med den fornærmede kvinnen, er den opplysningen som tydeligst har vært med på å skape dette inntrykket. Med forbehold om at vi ikke vet hva som ble sagt i samtalen, er selve ubalansen i maktforholdet nok til å skape en vond bismak. Ett spørsmål mange stiller seg, er hva kronprinsparet og slottet har visst, eller ikke visst, om Høibys oppførsel.

Det er snakk om veldig alvorlige anklager. Men jeg tror likevel det norske monarkiets oppslutning først står i fare hvis de «overhåndterer» situasjonen rundt Høiby, og at det oppleves som at han får noen privilegier andre unge menn i lignende situasjoner ikke ville ha fått.

Kontrakt med folket

Ulike kongehus har ulike kontrakter med folket. I England skapte skandalene rundt dronning Elizabeths barn mye bråk på 1990-tallet. Kongehuset sto likevel stormen av, og jeg tror en viktig grunn til det er at det engelske monarkiets fundament – adelen, kirken, klassesamfunnet og imperiet – aldri ble truet av prins Charles’ ønske om å være Camilla Parker Bowles’ tampong, for å nevne ett av de mer skandaløse eksemplene. Hertuginne Meghans anklager om rasisme innad i kongefamilien i 2020 var mye mer rammende fordi hun tangerte ett av de virkelige ankepunktene mot monarkiet: at det er uløselig sammenvevd med koloniale, rasistiske og antidemokratiske strukturer. Man kan si mye om Meghan Markle, men på dette punktet har hun rett, og det vet den store andelen briter som har flerkulturell bakgrunn. Slike anklager er mer alvorlige enn prinsesse Dianas famøse «there were three of us in marriage, so it was a bit crowded» fordi de sier noe sant og vondt om det britiske samfunnet.

Eksentrisitet har aldri vært problemet

Norge har ingen adel, og heller ikke noe imperium. Men også vi har en overklasse og et kongehus. Det norske kongehusets genistrek er at «store norske viet» er på parti med «oss», ikke overklassen. Nordmenn flest ber ikke kongefamilien om å «sjekke sine privilegier», og det er hele forutsetningen for at institusjonen skal kunne fortsette å eksistere.

31. august gifter prinsesse Märtha Louise seg med Durek Verrett i Geiranger. Det er også en hendelse som har medført mye hodebry for kongefamilien, på grunn av Verretts kontroversielle uttalelser og fordi prinsessen igjen og igjen bruker tittelen sin i kommersielle sammenhenger. Men eksentrisitet har aldri vært et alvorlig problem for kongefamilien, i alle fall ikke når det forekommer – som jo ofte er tilfelle – hos nummer to i arverekkefølgen. Selv om kritikken mot engleskolen var sterk, har prinsessens ulike krumspring fått plass i fortellingen om den rause, folkelige og tolerante annerledes-kongefamilien. Det tror jeg også kunne ha skjedd med Durek Verrett, til tross for alle hans medaljonger og Instagram-opptrinn.

Problemet oppstår først når prinsessen og Verrett oppfører seg som det privilegerte adelsparet de faktisk er, og forsøker å tjene penger på sin offentlige rolle samtidig som de kritiserer pressen hver gang den retter et kritisk søkelys på deres virksomhet. Det kan lett lukte av privilegieblindhet, og det er mer skadelig for det norske kongehuset enn all verdens sjamanvirksomhet. Prinsessen kritiserer med rette ofte medieoppmerksomheten hun ble utsatt for i oppveksten. Men samtidig har hennes datter, Leah Isadora Behn, i aller høyeste grad søkt offentligheten allerede som mindreårig, både gjennom Instagram og TV-Norge-serien Powerwomen. Det er i seg selv ikke noe problem, koblingen mellom kjendiser, skuespillere, influensere og kongelige har alltid vært tett, tenk bare på Grace Kelly. Opplevelsen av privilegieblindhet oppstår først når medlemmer av kongefamilien kun ønsker offentlighetens oppmerksomhet når det gagner dem, og opptrer som sårbare ofre når de blir kritisert.

Overklasselivet

Det kan virkelig skade oppslutningen om monarkiet hvis det oppstår en forestilling om Høiby som en privilegert, nyrik overklassegutt som har begått flere voldsgjerninger med et kongelig system til å beskytte seg i ryggen. Høibys uttalelse fra forrige uke, der han innrømmer flere av forholdene han er siktet for, er perfekt kommunikasjonshåndverk. Uttalelsen viser sårbarhet når Høiby sier at han «har flere psykiske lidelser som gjør at (han) gjennom hele oppveksten og det voksne liv, har hatt, og har utfordringer». Men balansen mellom faktisk sårbarhet og følelsen av et PR-system som prøver å kontrollere et narrativ, er vanskelig å treffe. Bildene Se og Hør har publisert fra åstedet, forteller oss hvordan vold i nære relasjoner kan se ut, når presserådgiverne og hoffpersonalet har gått hjem for kvelden. Det er trist, vondt, og en personlig tragedie. Men svært mange av mennene som utfører vold mot kvinner, har psykiske problemer og sliter med rus, uten at de har støtteapparatet Høiby har. De får heller ikke muligheten til å inngå en avtale med politiet om hvor de skal pågripes, og blir ikke møtt med den samme forståelsen fra visse norske kommentatorer, som når Astrid Meland i VG skriver at Høibys uttalelse «gjør inntrykk» og at «det er vanskelig å ikke få sympati for en mann i trøbbel».

Volden Høiby blir anklaget for, skjedde i en Frogner-leilighet. To av hans tidligere kjærester, begge kjente influensere, har stått frem med anklager om fysisk og psykisk vold. Høiby har selv sagt at han «utøvde kroppskrenkelser og ødela gjenstander i en leilighet i alkohol- og kokainrus etter en krangel.» Både leiligheten, kokainen og kjendisvennene er symboler på ikke bare et kongelig overklasseliv, men et liv med veldig, veldig mye penger, à la Exit.

Så er det heller ikke noe nytt i at den norske kongefamilien er en del av den økonomiske overklassen. Tore Rems biografi om kong Olav V fremstiller for eksempel en konge som var langt mer opptatt av å henge med seilerkompisene sine i sosieteten enn det man gjerne fikk inntrykk av, selv om det ikke var dette bildet som festet seg i offentligheten. Men i en tid der datidens seilergutter er influensere med tusenvis av følgere, er situasjonen annerledes.

Likhet for loven?

Moderne kongefamiliers viktigste funksjon er som symboler og katalysatorer for endringer i nasjonal identitet. Dronning Victorias pietistiske, besteborgerlige kjernefamilie ble et springbrett for viktoriatidens moralsyn, mens prinsesse Dianas død ble et vendepunkt i britenes ideal om «the stiff upper lip». Det er en utbredt forestilling i Norge om at vi ikke har et klassesamfunn slik andre land har det. Kongefamilien er en viktig brikke i denne fortellingen, men jeg lurer på om avsløringene rundt Høiby kan markere en endring i den norske selvforståelsen. Når vi liker at kongen drikker pulverkaffe i slitte klær, er det fordi det er slik vi liker å se oss selv – at det er dette som er Norge.

Og hva er Norge anno 2024? Et land med et borgerskap som er mer nyrikt enn dannet, som verdsetter berømthet og setter økonomisk kapital over kulturell. Et land som forakter alle former for eliter og har en regjering som hyller «vanlige folk». Et land som er mer og mer fremmed for tanken om ulike samfunnsklasser med ulike normer, men der den reelle sosiale ulikheten øker. Det er et Norge som er langt unna landet kong Olav V kjørte trikk i under oljekrisen på 70-tallet. Og det er kanskje en medvirkende årsak til at Høiby-saken vekker så stor oppmerksomhet: Den sier noe veldig ubehagelig om vår tids Norge.

Mer fra Kommentar