Myten om at danske barn og unge ikke trives i livet ble skapt i 2022.
Det mener det danske forskerparet Karen Wistoft og Lars Qvortrup, som begge har viet det meste av sine karrierer til hvordan barn har det på skolen. Hun er dosent på lærerutdanningen ved Københavns Professionshøjskole og leder av et nytt forskningsprogram om innholdet i undervisningen av praksisfag.
Han er professor emeritus ved Danmarks Pædagogiske Universitetsskole ved Aarhus universitet.
I tillegg er de gift.
Høsten for to år siden sperret ekteparet øynene opp: Ifølge mediene viste et stort forskningsprosjekt at 44 prosent av dansker mellom 16 og 25 år mistrives i skole og på jobb, hovedsakelig som følge av høye krav, høyt tempo og store forventninger. Konklusjon er langt fra unik. De siste årene har en rekke undersøkelser vist skyhøye nivåer av egenrapporterte psykiske plager og lidelser blant unge, også i Norge (se faktaboks nedenfor).
De unges strev
De aller fleste norske tenåringer svarer at de har det bra, ifølge Ungdata-undersøkelsen. Samtidig har stadig flere unge rapportert om psykiske helseplager de siste tiårene.
I 2022 hadde 8 prosent av guttene på ungdomsskolen og 11 prosent på videregående et høyt nivå av psykiske plager. Tilsvarende tall for jenter var henholdsvis 23 og 29 prosent.
I forrige uke viste tall fra SBB at andelen studenter med symptomer på psykiske plager er over 40 prosent for de mellom 19 og 35 år. Det er omtrent på nivå med Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Shot), som kom i fjor. Der oppga 20 prosent av studentene i tillegg å ha en psykisk lidelse, som angst og depresjon.
Slike studier benytter Hopkins Symptom Check-List (HSCL), der personer blir bedt om å vurdere grad av blant annet nervøsitet, frykt, håpløshet, tungsinn og bekymringer de siste 14 dagene.
Ifølge en undersøkelse utført av Mental helse ungdom i 2024, sier fire av ti mellom 16 og 36 år at de har hatt tanker om å ta sitt eget liv.
Andelen av de unge som sier de er fornøyde med jobben sin, har sunket fra 70 til 59 prosent på ti år, ifølge årets Arbeidslivsbarometer (som YS står bak). Mer enn hver fjerde unge arbeidstager mener risikoen for å bli ufør i løpet av de neste fem årene er middels til høy.
Sykefraværet øker mest blant de unge, ifølge tall fra Nav i mai. 30 prosent av fraværet skyldes psykiske lidelser, noe som er en høyere andel enn i befolkningen for øvrig, ifølge E24.
Fenomenet «mental-helse-dag» er blitt stort i sosiale medier, og handler om å ta en sykedag om «psyken har behov for det», skrev NRK tidligere i september.
Danske mediers fortolkning av mistrivsels-historien førte til en rekke artikler der vanskeligstilte unge satte ansikt på den dystre statistikken.
«Håret faller av, de får ikke sove, de lider av angst, depresjon og plutselige sammenbrudd», oppsummerte avisen Politiken på lederplass, og manet til handling.
Problemene sprer seg tilsynelatende som «en epidemi», ifølge danske TV 2, mens eksperter ropte varsku om «resultatskolen», «prestasjonssamfunnet» og «en idiotisk samfunnsmodell».
Enda en syndebukk ble utpekt fra talerstolen i Folketinget. Der sa statsminister Mette Frederiksen at trafikken ikke lenger var de unges største trussel, men «denne!» – og løftet smarttelefonen sin høyt i været.
Men hva om tallene fra høsten 2022 handler mer om språk enn å ha det vondt?
Ifølge Wistoft og Qvortrup preges slike undersøkelser av metodiske svakheter. Derfor bør ikke barn og unges egenrapporterte følelse av mistrivsel tolkes som en absolutt sannhet, mener de.
– Hvis du blir spurt om det er «vanskelig for deg at du ikke vet hva du vil i fremtiden», så vil du trolig finne problemer hos deg selv, sier Qvortrup.
– Hvis man derimot spør: «Hvordan har du det på skolen i dag?», så svarer de fleste «bra».
Sykdomsspråket
I en ny bok, som har tittelen Trivsels og mistrivsel – mellom offergørelse og kompetencegørelse, avlyser forskerparet at det i Danmark herjer en stor mistrivsels-tsunami blant de unge. Ved å sammenfatte forskningen om hvordan danske barn og unge har det, er bokens hovedpoeng at de fleste har det ganske bra. Men det blir ikke gjenspeilet hverken i samfunnsdebatten eller politikken.
«Mistrivsels-myten» opprettholdes av mediene, som jevnlig publiserer unge lidelseshistorier, og politikere, som ivrer etter å fremstå handlekraftige, ifølge Wistoft og Qvortrup.
– Mistrivsel blir i offentligheten gjerne omtalt som en sykdom der vi må fjerne smittekilder som krav, tempo og skjerm, sier Qvortrup.
– Men hvis ytre press skader de unges psyke, som om det var en smittsom sykdom, kan vi for eksempel ikke forklare hvorfor mistrivsel synes å ramme flere jenter enn gutter, fortsetter han.
I stedet bør mistrivsel forstås fenomenologisk, sier forfatterne, altså slik det oppfattes og erfares av den enkelte.
– Å forstå seg selv i psykosomatiske vendinger er noe spesielt jenter og unge kvinner har tatt til seg i vår tid, sier Qvortrup.
– Vi skal ikke se bort fra ytre forhold, men mest sannsynlig skyldes brorparten av mistrivsels-tallene de unges selvforståelse og språket de bruker.
Sagt på en annen måte: Høye tall om stress, angst og depresjon kan like gjerne skyldes at den yngre generasjonen er bedre til å uttrykke seg om det som plager dem, og at de er bedre til å søke hjelp.
– Det skal vi som tilhører en annen generasjon, unngå å misforstå og slå alarm over.
Frykter overfladiske tiltak
Som svar på det som oppfattes som en stor, dansk mistrivselskrise, er alle skoler pålagt å gjennomføre trivselsundersøkelser. Kommunene har på sin side ansatt rådgivende trivselskonsulenter.
Et eksempel Wistoft ofte gir, er skolen som innfører allsang hver morgen for å gjøre hverdagen litt mer trivelig.
– Det gir kanskje et kollektivt løft, men bare på overflaten. Det hjelper ikke det enkelte barn som lider av skolevegring eller en spiseforstyrrelse.
Wistoft mener at barn med behandlingskrevende lidelser risikerer å bli glemt dersom «mistrivsels-myten» blir stående som en sannhet.
At 44 prosent av alle unge dansker mistrives, slik mediene rapporterte om høsten 2022, kommer man nemlig kun frem til hvis man slår sammen tre brede kategorier:
De som selv mener de har psykiske utfordringer (17 prosent), de som føler seg «presset og bekymret» (16 prosent) og de med «komplekse utfordringer» (11 prosent).
– Barn med alvorlige lidelser vil gå under radaren om de sidestilles med barn og unge som har lettere plager, frykter Wistoft.
Skjerm-smitte
Ifølge forskerparet kommer sykdoms-forståelsen av mistrivsel sterkest til uttrykk i skjermdebatten. Her blir gjerne selve skjermen sett på som smittebærer. Smarttelefonens effekter beskrives som om det var «digitalt kokain», barna blir avhengige av «algoritmenes dopamin-fremkallende design».
Bare i år har minst tre bøker – danske Skærmsund, norske Maja Lundes Skjerm barna og amerikanske Jonathan Haidt The Anxious Generation – argumentert for at skjermene frarøver barna selve barndommen og at den frie leken må tas tilbake. Sosiologen Willy Pedersen skrev i Morgenbladet om Haidts bok at det først «ble riktig ille» da barns samvær med hverandre ble flyttet til mobil og skjerm, og særlig til sosiale medier. «Resultatet ble en epidemi av dårlig mental helse, særlig depresjon. Jentene ble hardest rammet», skrev Pedersen.
Men Haidts analyse, som tilsynelatende fastslår en årsakssammenheng mellom økt skjermbruk og økt forekomst av mental uhelse blant unge, er mislykket, mener Qvortrup: Sammenfall i tid er ikke nok til å bevise årsak-virkning, og mye av Haidts tallgrunnlag er både spinkelt, sprikende og unyansert.
Ifølge Qvortrup må Haidt derfor trekke inn flere andre forhold for å ligningen til å gå opp: Dagens psykisk ustabile barn skyldes ikke bare skjermen, men at foreldrene overbeskytter dem og at frileken er forsvunnet. I tillegg, påpeker Haidt, påvirkes jenter mer av de negative sidene ved sosiale medier: De blir lettere påvirket av visuell sammenligning og perfeksjonisme enn gutter.
Ifølge Qvortrup erkjenner Haidt at virkeligheten trolig er mer kompleks enn at psykiske plager skyldes skjermen direkte. Likevel lander amerikaneren der også mange politikere setter nedslag: Forbud.
Det er nemlig ikke tilfeldig at norske elevers dårlige søvn, konsentrasjon og psykiske uhelse – pluss tilbøyelighet til å ty til vold – sammenfaller med tidspunktet hvor det ble vanlig å ha smarttelefoner og egne dataskjermer i skolen, sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) til Bergens Tidende i juni.
I Klassekampens sommer-serie «Samfunnsdiagnosen» sammenlignet Mattias Tesfaye, Danmarks utdanningsminister, mobiltelefoner med sigaretter og hurtigmat, og mente barn «kastet bort» livet sitt på Snapchat og Tiktok.
Både Norge og Danmark vil nå få skjermene ut av klasserommet og bruke et tresifret millionbeløp på å få trykte bøker tilbake.
For skolen skal være en motvekt til telefonenes overfladiske forstyrrelser, som Tesfaye sa det.
– Akkurat som at malariamygg skal slås i hjel og gulfeber utryddes, blir løsningen å forby skjermer. De må låses inne i en boks i skoletiden, katastrofen venter om telefonen slipper løs, sier Qvortrup.
Forbud = overtredelser
Det er altså få nyanser å spore i politikernes uttalelser, og det er ganske typisk for debatten, ifølge Qvortrup. Ofte diskuterer vi «skjerm» og «skjermtid», tomme begreper løsrevet fra sin kontekst om hvordan barn bruker skjerm, hva barn opplever på den og hvordan barna har det ellers i livet. I stedet for å innføre forbud mot skjerm bør skolen satse på å bygge kompetente og kritiske digitale brukere – slik som i valgfaget «teknologiforståelse», som snart blir innført i Danmark – mener Qvortrup.
– Skjermene er mest sannsynlig kommet for å bli, sier han.
– Selv om det blir gjort i beste mening, bør ikke skolen bestå av autoritære ledere som hamrer sitt forbud gjennom. Forbud tar også vekk en mulighet for elever og lærere å inngå i en demokratisk prosess der de i fellesskap utvikler regler for hvordan de ønsker å ha det.
Wistoft, som har bakgrunn fra helsepedagogikk, påpeker at forskning også viser at forbud avler overtredelser.
– Poenget er at ingenting tyder på at skjermen i seg selv er skadelig, men at de kan brukes på en skadelig måte, sier Qvortrup.
– Om man utsettes for voldelig misbruk i sosiale medier, skyldes det ikke skjermen, men måten den brukes på.
Verdenstrivsel
Dersom man er lærer, pedagog eller forelder, synes Wistoft og Qvortrup man burde unngå alarmisme i møte med barn som har det vanskelig.
Deres problemer bør ikke tolkes som del av en større mistrivsels-bølge i samfunnet, og man skal være forsiktige med å gjøre dem til ofre.
– Barn som ikke har det bra, skal tas på største alvor, og man skal for all del ikke be barnet om å «ta seg sammen», sier Wistoft.
Samtidig må unge hjelpes til å bli mindre opptatt av egne følelser «inne i seg selv», og mer opptatt av seg selv som del av verden. Hva kan barnet selv gjøre for å få det bedre? Hva kan klassen gjøre? Familien?
Det handler om å gi barn verktøyene de trenger for å klare hverdagen. De unge må ta del i problemløsningen, mener Wistoft.
– Vi trives best når vi inngår i et meningsfylt fellesskap, både små og store, sier hun, og legger til:
– Å være mer opptatt av vår egen «verdenstrivsel» har liksom gått i glemmeboken til fordel for en individuell opplevelse av hvordan vi har det.