– Hvorfor skal jeg dø for Ukraina?

Prolog: Mennene som dro fra krigen

En solfylt dag i Tsjernivtsi i Ukraina, like før nyttår, lå en mann i håndjern på bakken og ropte. Over ham sto minst fire politimenn, og rundt dem igjen en rekke sivile som forsøkte å stanse det som sannsynligvis var en tvungen mobilisering til den ukrainske hæren. I en kommentar under innlegget på Telegram skriver en:

«Snart blir du henrettet hvis du nekter å dra til dødens kjøttkvern.»

Den uverifiserte videoen fra Tsjernivtsi er et betegnende bilde når vi er på vei inn i det fjerde året med krig. Det finnes hundrevis av slike videoer. Ukraina har store problemer med å rekruttere nok soldater til sin utmattede hær. Det foregår utstrakt og økende desertering, samtidig som tapstallene er høye.

Ukrainske menn på flukt

I løpet av de kommende tre månedene skal 160 000 nye soldater rekrutteres. Menn blir tatt på metroen, på kontoret eller nattklubber, mot sin vilje. Innkallingsalderen er senket fra 27 til 25 år, og president Zelenskyj oppnevnte nylig en ombudsmann for soldatene, for å bedre vilkårene deres og dermed hindre videre desertering.

Den russiske hæren har også store tap, antagelig større. Likevel blir krigføringen mer intens, både i øst og sør. Ukraina er på defensiven. I ukene frem mot maktskiftet i Washington henger flere spørsmål i luften: Hva betyr Trumps løfte om å få en rask slutt på krigen? Hvordan vil situasjonen på slagmarken utvikle seg? Og hvor snart kan Russland eller Ukraina går tom for soldater?

17 390 ukrainske menn i stridsdyktig alder har kommet til Norge i løpet av krigen, og det er nå omtrent like mange menn som kvinner som kommer hit. Omtrent én million ukrainske menn mellom 18 og 60 år er i dag spredt rundt i Europa. Siden februar 2022 har det vært ulovlig for dem å dra fra Ukraina. Man kan få unntak, om man for eksempel har tre barn eller flere, eller har medisinske grunner, men mange har også dratt ulovlig.

Med egne ord

Man hører sjelden fra disse mennene selv. Det er det gode grunner til: De er ikke heltene i fortellingen om ukrainsk mot i forsvarskampen mot Russland. Ofte blir motivasjonen deres mistenkeliggjort og mistolket.

Derfor har jeg de siste ukene reist rundt i Norge, fra Finnmark i nord via Trøndelag og Rogaland til Ryenkrysset i Oslo, for å snakke med noen av mennene som selv har valgt å dra fra krigen. De jeg har snakket med, har ikke desertert, men har av ulike grunner forlatt hjemlandet og krigen. Hva tenker de om det valget i dag?

De siste årene har jeg tenkt mye på hva jeg selv ville gjort dersom Norge ble invadert. Tatt med familien til Sverige? Selvsagt. Men hva om man hadde en bror i skyttergravene i Finnmark? Om Norge faktisk sto i fare for å bli underlagt en fremmed makt? Slik er dilemmaene for tusenvis av ukrainske menn i stridsdyktig alder.

I slutten av september strammet norske myndigheter inn retten til kollektiv beskyttelse for ukrainere bosatt i områder definert som trygge. I et intervju i Adresseavisen i november utelukket ikke statssekretær Even Eriksen (Ap) nye innstrammingstiltak. «Jeg registrerer jo at et annet tema er ankomsten av menn i stridsdyktig alder. Dette er noe vi må vurdere fremover», sa statssekretæren.

Ved en eventuell fredsavtale vil mange ukrainske menn kanskje måtte reise tilbake. Hva møter dem da? Hva slags land blir Ukraina etter krigen, og hvordan vil de bli møtt av de som ble igjen?

Den første vi skal høre fra, er Andrii som bor med kone og datter i Sandnes.

Andrii (41) i Sandnes:

– Hvorfor skal jeg dø for Ukraina?

Zelenskyj ... jeg hater den mannen. Det er en del av konteksten for at jeg valgte å ikke dra tilbake til Ukraina. Han hadde alle muligheter til å endre landet etter han ble valgt i 2019, men han gjorde ingenting. Bekjempe korrupsjon, gjenopprette reformer ... ingen handlinger. Tre år etter han ble president, kom Russland. Og til tross for at det er viktig for landet å slåss effektivt, så reformerer ikke Zelenskyj Ukraina. Bare våpenstøtten fra Vesten ... men 50 prosent av økonomien er i skyggen. Han omgir seg med folk som bare tenker på hvordan man kan stjele budsjettpenger, mens ekte patrioter er blitt fiendene hans. Masse korrupsjon. Og imens dør folk i hæren. Jeg håpet jo ... alle jeg kjenner, håpet at det kunne bli endringer. Men dessverre skjedde det ikke.

Hvorfor skal jeg dø for Ukraina? Hvis landet fortsatt ikke tar endringens vei, selv når landets eksistens trues? Ukraina kan ikke forandre seg til en tilstand hvor vi blir medlem i EU eller Nato. Det er mye tomprat, som en gulrot foran et esel. Jeg ser ingen vesentlig forskjell mellom Ukraina og Russland i nivået av korrupsjon, ytringsfrihet, sikkerhet. Det er den samme lovløsheten, med litt større grad av frihet. Jeg ser ikke at vesentlige endringer er mulige i det hele tatt. Eliten ønsker ikke dette, og selv krigen tvang dem ikke.

Nå står jeg overfor et valg: å gå i krig med stor sannsynlighet for å dø eller bli forkrøplet, å ødelegge livet mitt for et land som ikke svarer til mine verdier. Eller å gjøre en innsats og bygge et nytt liv i Norge, som deler mine verdier. For at folk skal kjempe for staten til slutten, må den være attraktiv for ærlige mennesker og ikke for korrupte tjenestemenn.

Zelenskyjs omdømme

Da krigen startet, hadde vi ingen muligheter til å dra fra Ukraina. Men i mars 2022 fikk jeg en telefon fra en som hadde kommet seg ut av landet, et sted hvor det ikke var grensevakter ennå. «Du må bestemme deg med én gang», sa han. Så jeg bestemte meg for å redde familien min. Min kone og min datter. Vi pakket puter, klær, rottebur. Vi hadde tre rotter. Hunden vår Monika. Og vi tre. Vi dro gjennom hele Ukraina, vi hadde nesten ikke bensin, og veien gjennom landet var helt ... vi visste ikke hva som ville møte oss. Jeg kjørte hele natten. Det var helt mørkt. Vi kjøpte ti liter bensin her, ti liter der, og tilbakela store avstander. Det var vanskelig. Det var skummelt. Så dro vi ut av landet. Det var ingen der, ved Palanca-overgangen, ved Odesa. Ingen kø. Ingen folk som sjekket på grensen.

I Budapest møtte vi broren til kona. Det var sent om kvelden. Plutselig kjørte det en bil forbi der noen tråkket på gassen. Og eksosanlegget lager en voldsom lyd, som rwwoooooooow! Så vi trodde det var ... på grunn av... Sånn fungerer hodet. Vi var så redde. Men vi lo av det etterpå.

Jeg ser på nyhetene hver dag. Hver dag. Situasjonen i krigen er ganske ustabil. De mangler folk. Det er masse problemer med styring av folk – det er det største problemet i hæren. Det er en risiko for Zelenskyj. Han er alltid veldig bekymret for sitt eget omdømme. De som er i hæren, ser masse på Tiktok eller Instagram. De ser videoer av soldater som er blitt skadet, som får problemer med å få behandling og penger fra staten, med masse korrupsjonsskandaler. Staten leverer heller ikke droner til fronten, det gjøres kun ved at frivillige samler inn penger i hele landet og i utlandet.

De fleste kommandørene i hæren setter ingen pris på folk. Du bare ... skutt. Løsningene deres var populære i sovjettiden. Hæren har nesten ikke forandret seg. Dessverre. I begynnelsen var motstanden sterkere. Men nå ... Folk er skuffet over at staten ser ut som den gjorde før. Alle jeg snakker med, venner og kjente i Ukraina, sier det samme.

En ustabil fred

Min bror filmet det fra leiligheten sin: På gata nedenfor krysset en mann gaten. Noen løp etter ham for å sjekke om han skal bli soldat. Veien er kort til hæren. De griper deg, frakter deg til en lege som sier: «Ja, du er klar.» Så, litt opplæring. Jeg vet ikke hvor lenge. Litt opplæring og rett i krigen, uten mulighet for å dra hjem. Fra det øyeblikket er du ikke fri lenger. Det er ulovlig, men sånn er makt.

Sønnen til min kone fra første ekteskap har bodd i Sandnes i 10 år. Han ventet på svigerforeldrene sine i Romania. Vi reiste sammen med dem. Jeg kjørte vår bil, han kjørte bilen til kjærestens foreldre. Om han ikke hadde bodd i Norge, hadde jeg neppe reist hit. Det var på grunn av ham at det føltes trygt ut å reise.

Til våren, dersom kollektivbeskyttelsen ikke blir forlenget ... Jeg har prøvd å søke arbeidsvisum. Utdanningen min er relevant for jobben jeg har fått meg. På den måten sprer vi risikoen. Det er vår plan. Jeg håper at det blir mulig for familien å bli i Norge.

Jeg håper jo at det skal gå bedre. Zelenskyj har mistet støtte i folket, fra utlandet, mens Putin, dette syke monsteret, er motsatt: Han er blitt sterkere. Jeg er helt sikker på at det må bli forhandlinger. Ukraina må ha tid til å bygge beskyttende strukturer, legge miner, en linje beskyttet av droner og helikopter. Jeg vil ikke si at Ukraina må få tilbake territoriene sine nå. Det krever for mange folk, for mye krefter.

Jeg tror at det blir fred, men ganske ustabil. Putin vil ikke la russere se et velstående, europeisk Ukraina. Jeg tror ikke fremtiden blir god. Jeg skulle ønske det, men jeg ser ikke riktige løsninger. Vi mister tid mens folk dør. Og myndighetene bare venter og venter, sier «gi meg våpen» til Vesten. Det er ikke nok.

Om det blir fred, får Zelenskyj et folk som ikke tenker på krigen lenger. Da vil de kreve bedre liv, endringer. En ganske vanskelig tid venter Ukraina. Masse soldater som kommer hjem fra krigen med sine problemer, med hodet, i hjemmet ... det blir masse problemer. Jeg tror ikke presidenten er i stand til å løse disse problemene.

Den ukrainske grensen vil ikke være åpen på mange år. Noen må jo betale skatt. Om det blir fred, og grensen blir åpnet, ville mange unge dratt fra Ukraina. Ukraina nå er ikke et land ærlige folk liker å være i.

– Alle er misfornøyde

Broren min hadde muligheten til å dra fordi faren min er funksjonshemmet. Han kunne dra fra Ukraina, men bestemte seg likevel for å bli. Han slipper å dra i hæren, for å passe på pappa. Pappa har skruer i ryggraden. Foreldrene mine prøvde å overtale ham til å dra, men han nektet. Kharkiv blir bombet nesten hver dag nå. De sier at uansett hva som skjer, må jeg bli i Norge.

Broren min sier han er klar for å bli soldat hvis barna til ledere fra Zelenskyjs team også går i hæren. I infanteriet. Folk som blir med i hæren, regner med å styre drone, men plutselig blir du sendt til en annen avdeling. Der kan det være en annen kommandør som behandler soldatene som kjøtt. I den russiske hæren sier kommandøren det rett ut: «Dere bare kjøtt.» Ukrainske kommandører ... vi har litt mer frihet i hæren. Kanskje noen filmer kommandørene og deler det. Så de sier det ikke sånn. Men de handler sånn.

Jeg har to-tre kolleger som er soldater nå. De anbefaler meg å bli i Norge. Men de prøver ikke å komme seg vekk. De er avhengig av lønnen i hæren, mange soldater holder seg der på grunn av det. Familien må jo spise. Men alle er misfornøyde.

Jeg donerer direkte til Khartija-brigaden, de beskytter Kharkiv. Forsvarer foreldrene mine, broren min. Og jeg støtter en journalist. Det er viktig for meg at man er ærlig. Og Meduza! Den uavhengige avisen Meduza forandret meg fra den jeg var for cirka åtte år siden. Fra en mann skapt av Sovjetunionen til en mann som ... Jeg lærte om Navalnyjs arbeid i Russland, ble kjent med ham, leste veldig mye. Han brukte forskjellige begreper og ideer. Jeg tror ... jeg ble det samme som ham. Jeg forandret meg til ... til ham.

Jeg begynte å bryte med lederne på jobb. Et selskap fra Sovjettiden som ikke har forandret seg i løpet av 30 år. Jeg prøvde å få til endringer, sammen med flere kolleger. Vi fikk gode resultater i fagforeningen vi grunnla. Arbeidsloven forandret seg litt... Men så, i første uke av krigen, ble arbeidsloven endret, og jeg ble sparket. Sammen med kollegene mine i fagforeningen. De samme metodene som Putin-regimet bruker. Men den kampen var det mest interessante som har skjedd i livet mitt.

Aleksej (42) i Burfjord:

– Da jeg så hvordan tjenestemennene tjente penger på krigen, mistet jeg motivasjonen

Jeg har videoer av at jeg kjører fra jobb, i en fin bil, og militæret stopper meg ikke. Men da jeg kjørte i en arbeidsbil, i skitne klær, da stoppet de meg for å spørre hvorfor jeg ikke var soldat. «Hvorfor slåss du ikke? Det bør du!» Det er store forskjeller. Om du bare er en arbeider, endrer soldatene væremåte. Det er veldig ubehagelig. Om du har penger, kan du gjøre som du vil, men om du er fattig, skal du forsøke deg som soldat.

Nikopol, der jeg bodde, er bare syv kilometer unna atomkraftverket i Enerhodar, som ble okkupert i krigens første uker. Atomkraftverket hadde ingen beskyttelse da krigen startet. Det er et viktig militært objekt. Militæret som var stasjonert ved Krym, var like ved, men fikk ordre om å dra mot Zaporizjzja, selv om de kunne ha styrket forsvaret av kraftverket. Russerne bare kom. Kun ubevæpnede innbyggere på barrikader av bildekk holdt russerne tilbake i to dager. Det var veldig merkelig.

Jeg hadde vært redningsarbeider i 18 år, med erfaring fra krevende situasjoner. I de første månedene av krigen hjalp jeg med brannredning etter bombing. Russerne skjøt på oljelagre, så det brant mange steder, hele tiden. Det var farlig arbeid. Ofte bombet de ett sted og så samme sted igjen da hjelpearbeidere var på plass. Vi fikk bare en liten grunnlønn, ingenting ekstra. Vi måtte bruke vårt vanlige utstyr i ekstreme situasjoner. Skift kunne vare et helt døgn, med én fridag.

Bombingen pågikk hele tiden. I tre måneder bodde vi i bomberommet under en fabrikkbygning jeg selv hadde kjøpt før krigen. 50 folk fra nabolaget samlet seg der om nettene. Kona og jeg sov i et oransje telt. Det fantes stoler hvor folk satt og sov, kinoseter fra sovjettiden. Det var veldig skummelt å være der. En natt traff en bombe fabrikken mens vi sov. Det var en voldsom støy, alt tok fyr. Vi reparerte alt selv.

Det var en forferdelig tid. Vi hadde ikke utstyret vi trengte. Syv måneder inn i krigen sluttet jeg i brannvesenet.

Krigen ødela helsen

Vi flyttet til Odesa. Det var ubehagelig da vi skulle finne leilighet der, leilighetene var tomme foruten menn. Mange kvinner og familier hadde dratt. Og ingen ville leie ut til flyktninger. Vi forsøkte å finne jobber, uten hell. Så dro vi til Lviv, hvor vi bodde en måned. Det var for dyrt og vanskelig å finne jobb. Så vi reiste tilbake til Nikopol, hvor jeg fant en jobb på jernverket, det tredje største i Europa.

Da jeg startet, måtte jeg ta en legesjekk. De sa at helsen ikke var så bra. Krigen har vært hard: jobb om natten, ingen fri. Flytting fra sted til sted. Bo i et kaldt bomberom. Så jeg tok med dokumentasjonen til militæret. Der fikk jeg et dokument om at jeg var fritatt militærtjeneste i seks måneder.

I den perioden kunne jeg reise til utlandet. Vi dro til Kroatia, og mens vi var der, ble jernverket stengt. Da bestemte vi oss for å dra for godt. Siden jeg ble i utlandet, brøt jeg loven. Jeg kjenner mange med alvorlige helseproblemer, som likevel ble tvunget til militærtjeneste.

Det er et stort problem at soldater kaster våpnene og flykter. Venner i Nikopol tør ikke gå ut av huset på grunn av rekrutteringen nå. I Odessa er det som en bedrift. Menn tas på gaten, og en advokat på senteret sier, helt åpent: «Har du lyst til å dra hjem? 1000 dollar. Så er du hjemme om en time». (Les samlet tilsvar fra den ukrainske hæren til slutt i artikkelen.)

Dumme ordre

Vi valgte Norge fordi det var konas drøm. I tenårene drømte hun med et kart og så på bilder av Norge, klippet dem ut. Bilen vår hadde skader fra bombing, men vi kjørte den igjennom Europa. 15 land. 6000 kilometer. Til Burfjord i Troms.

Vi er omtrent 40 ukrainere i Burfjord. Aleksander har tre barn, Leonid har tre barn, Jurij er fra de okkuperte områdene, så han rømte via Russland. Zahid må ha et aserbajdsjansk pass. Jevhen og Danilo er far og sønn, også de er fra de okkuperte områdene. Vasilij var soldat i mange år, men har sluttet på grunn av helsen. Valerij er pensjonist.

Det er ubehagelig å se nyhetene fra Nikopol. Det er en liten by etter ukrainsk standard. Alle kjenner alle. Mange er døde. Det er ubehagelig å lese om 22-23-åringer som dør, samtidig som myndighetene blir rike og kjøper nye hus. Man ser mange historier om menn som drar i krigen og bare noen uker senere er døde.

Da krigen startet, gjemte jeg meg ikke. Til tross for helseproblemene mine var jeg klar for å bli soldat. Klar for å kjempe. Men da jeg så hvordan tjenestemennene tjente penger på krigen, mistet jeg motivasjonen. Det er blood business.

Venner ved fronten forteller at kommandantene ofte gir dumme ordre. Mange har dødd på grunn av dette. Det er kaos. Mange vurderer å forlate hæren. Man kan jo ikke si at man ikke vil følge ordre, selv om man vet man kan dø.

Hvis man ser på den politiske situasjonen, ser man hvordan krigen har delt folk etter religion og språk. Om man snakker russisk er man bad guy. Vi kan ikke høre på russisk musikk, snakke russisk på gaten. Denne delingen hjelper ikke, det gjør bare folk sinte.

I mars 2022 var det forhandlinger, og jeg fortalte alle jeg snakket med, at det var nødvendig med en avtale for å stoppe krigen. Noen steder ... vel, folk ble aggressive. Det ble sett på som forrædersk å tenke sånn. Alle snakket om seier. Jeg forsøkte å forklare: Hvordan kan vi vinne mot et land med atomvåpen? Med ti ganger større hær enn oss? Nå er vi endelig klare for en avtale, med de samme tapene av land. Men hvor mange liv kunne vært spart? Ingen tenker på dette lenger, og ingen vil bli holdt ansvarlig for det.

Alle kriger slutter med samtaler. Om ikke varer denne krigen i mange flere år. Da vil Ukraina slutte å eksistere.

Roman (20) i Ryenkrysset:

– Selv føler jeg skam, selv om jeg er 20 år og ikke må i hæren

Hvorfor strømmen er av? Jeg er vant til å spare på alt. Med tanke på det som skjer i Ukraina nå, med mangel på lys og vann.

Jeg er 20 år gammel. Jeg kommer fra Sumy, en relativt liten by. 300 000 innbyggere før krigen. I Nordøst-Ukraina, øst for Kyiv, nord for Kharkiv.

Jeg kom hit for to og et halvt år siden. Jeg reiste fordi kjæresten min reiste hit. Ting har endret seg mye i løpet av disse årene, så jeg kan ikke si sikkert hva jeg ville gjort nå. Nå bor vi sammen. Hun heter Maria. Vi hadde studert kunstfag sammen. Vi var på andre året.

Den første dagen av krigen var det relativt rolig hos oss sammenlignet med andre byer. Fordi det er en liten by, uten så mange militære prosjekter. Så russerne gikk forbi, i retning Kyiv. Selvfølgelig var det kamp og strid der, men ikke i så stor grad som i Kyiv-området. Eller i Donbas. Jeg ble i Sumy til mars. Kjæresten min reiste hit, så jeg reiste også. Det var ganske spontant, det åpnet seg en grønn korridor. Fordi området var okkupert, var det den eneste måten å reise på. Det var kun én mulighet. Så jeg samlet alle tingene mine på én time og reiste. Jeg rakk ikke å si farvel til besteforeldrene mine. Broren min. Kun til mamma.

Moren min er fremdeles i Sumy. Broren min er i hæren nå. Han sier ikke selv hvor han er stasjonert, men det er øst i Ukraina. Kona hans og to barn er også i Sumy.

Jeg reiste først til Polen. Så med buss til Norge. Jeg ble 18 år på veien. Jeg feiret ikke bursdagen min.

Jeg vet ikke om jeg ville reist om jeg bodde i Ukraina nå. Måten jeg tenker på, har endret seg. Som alle andre tenkte jeg at de ville være bra å reise til Europa, flytte til et annet land og studere der. Men nå synes jeg det går greit i Ukraina. Jeg kunne kanskje utviklet meg eller funnet en jobb fortere i Ukraina enn her. Men vi får se hvordan det blir. Jeg er klar til å reise tilbake. Det er ikke sånn at jeg er fast her.

Grensen for å bli soldat er 25 år. Selv om jeg ville, er jeg ikke sikker på om de ville tatt meg imot. Broren min er i hæren, det spiller også en rolle. Så jeg tenker på det. Hvis det er et slikt behov, er jeg klar til det. Å kunne gjøre noe. Prøve å finne min plass i militæret.

Broren min? Vi snakker kanskje hver andre uke. Av og til. Ofte sjeldnere. Det er pappa han snakker oftest med. Pappa formidler informasjonen. Sender videre til mamma, til besteforeldrene våre, til meg.

Jeg forstår ikke de som prøver å late som om ingenting skjer. De som reiste til Norge og glemte Ukraina. Det er ikke mange av dem, men de finnes. De som tror de blir her for godt, med Norge som sitt nye hjemland. Men snart må man kanskje tenke på fremtiden. Jeg har ikke råd til å være likegyldig til krigen. Jeg må gjøre noe og forberede meg til slutten på krigen.

De føler ikke skam. De er likegyldige, later som om ingenting skjer. Det forstår jeg ikke. Selv føler jeg skam, selv om jeg er 20 år og ikke må i hæren. Jeg føler at jeg må gjøre noe, når broren min er i hæren, og jeg føler skam for kona hans, at det er han som kjemper og ikke jeg. Og jeg kan ikke snakke med folk som ikke føler det på samme måte. De som skylder på politikerne. Ukraina var, og er, et fritt land, det er jo mulig å påvirke politisk. Det er vanskelig, men det er jo mulig. Mange sier krigen ikke er deres skyld.

Jeg legger merke til at de fleste unge er litt mer patriotiske enn dem på 30 pluss, for å si det sånn. Kanskje fordi unge er litt mer åpne, og ikke er like påvirket av sovjetisk propaganda som eldre generasjoner.

Det er ingen som vil sende sin sønn eller sin mann til en krig. Men mange skjønner at det må gjøres. De som har noen i militæret, de har ikke så godt forhold til dem som har reist fra Ukraina, for å si det sånn. De skjønner at det er litt urettferdig at noen må kjempe, mens andre får reise ut. Særlig voksne menn, som bodde i et uavhengig land, som kunne gjort noe. Som hadde ansvar for Ukraina. Det er mer rettferdig at de som nå er 20-21-24 år gamle, at de ikke bør kjempe.

Jeg synes ikke dagens president er dårlig, men de unge valgte ikke politikerne som hadde ansvaret da krigen startet. De hadde ikke noe ansvar, de hadde ingen reell mulighet til å påvirke landet sitt. Men de som er eldre, de kunne gjøre noe. Men ... det ble som det ble.

Volodymyr (35) i Røyrvik:

– Jeg har ikke møtt en eneste soldat som kjemper for staten

Jeg savner fremdeles hæren. Kanskje adrenalinet ... kanskje fordi jeg slapp å se det verste som skjedde. Jeg har en god venn jeg møtte i starten av krigen, han var i angrepsstyrkene. Ryddet skyttergraver. Han har ikke noe ønske om å fortsette å slåss. Psyken hans endret seg mye.

Vi våknet som vanlig og skulle ta med den yngste sønnen vår i barnehagen. Vi skrudde på nyhetene. Allerede klokken ti om morgenen gikk russiske tropper inn i Nova Kakhovka, 100 kilometer fra huset vårt, og fortsatte i retning landsbyen vår. Barnehagen ble stengt.

Jeg er født og oppvokst i landsbyen Grusjivka, tidligere Leninske. Det er en liten bygd i sentrale Ukraina. Vi dyrket druer, frøplanter, tulipaner. Vi solgte varene i Kyiv, på markedet.

Det var sannsynlig at de russiske troppene ville nå huset vårt, så samme kveld dro jeg til en lokal militærkommando og meldte meg som frivillig. Vi var åtte stykker fra landsbyen som dro sammen. Vi dannet en avdeling som skulle forsvare demningen ved et vannreservoar. Grusjivka er ved bredden til reservoaret. I to uker sto vi vakt, ved landsbyen vår.

Da russerne nærmet seg, ble vi plassert på en bro ved landsbyen Marjanske. Broen var minelagt, og vi sto på eksplosivene. 12. mars nærmet de seg. En ukrainsk brigade ble slått ut, og vi gjorde en tilbaketrekning og sprengte broen. Det var ikke jeg som trykket på knappen.

Et rolig bad iblant

På sommeren ble jeg overført til en militærenhet og sendt til hovedkvarteret i Dnipropetrovsk. Vi sto ved veisperringer rundt byen og sjekket etter sabotører, russiske soldater som forsøker å komme bak de ukrainske linjene som sivile. Vanligvis, når man blir overført til en militær enhet, blir man sendt til treningssentre i halvannen måned. Først etter trening blir man sendt til fronten. Dette skjedde ikke med meg. Vi var i Dnipropetrovsk i én uke. Så ble rundt 22 av oss sendt videre. Vi bodde i en barnehage i et par uker før vi ble sendt videre til fronten ved landsbyen Novovorontsovka, ikke så langt fra huset mitt.

Det var drøyt tre kilometer mellom de russiske styrkene og oss. Vi bodde i et hus i landsbyens ytterste gate. Hver dag skjøt russerne på oss med artilleri, tanks og kanoner. Jeg sov alltid påkledd. Noen ganger sov jeg med den skuddsikre vesten og hjelmen på, med maskingeværet.

Hvert kvarter gikk vi ut av huset for å observere linjen med kikkert, og om natten med termisk kamera. Det var et hull i veggene, og taket var borte – en artillerigranat traff det. Vi hadde en kjeller. Vi bodde der i kanskje tre-fire måneder. Jeg fikk dra hjem en gang i måneden. Kona mi holdt huset i stand, ansatte arbeidere på gården og solgte varer direkte derfra. Det var en veldig tung tid for henne.

Vi hadde én varmeovn i huset. Om natten begynte skytingen. De russiske styrkene skøyt på oss som etter et tidsskjema. En dag var det fire russiske soldater som kom mot oss. Da mistet vi én person.

Jeg var heldig. En og annen døde iblant, men så kunne man gå rolig og bade, for eksempel. 25 prosent av kompaniet døde i artilleriangrep.

Portugal, Norge eller Tyskland?

Den høsten ble kona mi gravid. Vi begynte å snakke om at det ville bli vanskelig for henne, med barnet og husholdningen, hvis jeg fortsatte å tjenestegjøre. Jeg sa opp fordi det ikke lenger var en umiddelbar fare for familien. Det var mindre artilleriskyting, og tjenesten var blitt rutine. Jeg hadde valget mellom å dra til Donbass og delta i kampene der, eller å si opp – man kan få fri fra militærtjeneste når man har tre barn, eller flere.

Jeg leverte oppsigelsen da kona var gravid i fjerde måned. I to måneder ventet jeg på dimisjonspapirene mine. I mai leverte jeg utstyret og dro hjem.

I månedene som gikk, fortsatte livet på gården. Nå og da diskuterte kona og jeg om vi skulle dra. Men vi greide ikke å bestemme oss, vi hadde jo gården som vi hadde investert så mye arbeid i. Vi hadde tenkt på å reise også før krigen, men trodde ikke at det var en reell mulighet.

Hva ville vi likt av Portugal, Norge eller Tyskland? Det er vanskelig å bo i Ukraina. Jeg jobbet mye og hadde likevel ikke råd til livet jeg ønsket. Derfor ville vi flytte. For en bedre fremtid for oss og barna.

I august begynte de russiske styrkene å bombe landsbyen vår for første gang. Artilleriet traff 300 meter fra huset vårt, huset til naboen ble ødelagt. Granatsplinter landet i hagen. Ungene hørte eksplosjonene og måtte løpe og gjemme seg. Luftvernet jobbet konstant. Da bestemte vi oss for at vi måtte dra. Fordi vi har barn. Tretten, seks og ett år gamle.

Druene måtte selges og gården forberedes til vinteren, for vi visste ikke hvor lenge vi ville være borte. Kanskje vi snart var tilbake? I november 2023 forlot vi hjemmet vårt. Vi kjørte 1000 km til den polske grensen. Hver morgen begynte kappløpet. Vi kjørte over 12 timer hver dag. På den tredje dagen kjørte vi gjennom hele Tyskland og videre til Danmark. Så tok vi fergen. Fra Hirtshals.

Vi hadde lite informasjon. I Polen tipset en ukrainer om å dra direkte til Stavanger og registrere oss der. Så vi kontaktet politiet i Stavanger og gjorde intervju. Dagen etter ble vi sendt til Torpo. Midt på fjellet. Lite sted. Så endte vi opp her, i Røyrvik i Trøndelag. Nøyaktig to år etter at krigen begynte.

Du må abstrahere

Broren min er soldat. Gudfaren til min yngste sønn er soldat. Onkelen min evakuerer sårede. Jeg spør ikke om jobbene deres. Jeg vet at det er vanskelig for dem å snakke om krigen. Så jeg forsøker å snakke om ... andre ting enn krig. De er slitne, de vil hjem, og de ser ikke rettferdighet i at de har dratt for å forsvare Ukraina, mens resten av landet lever som før. Når soldater kommer tilbake fra fronten, og ser hvordan folk slapper av og har vanlige liv ... fester... Når de sier at det er urettferdig, at de ønsker avlastning, at andre bør dra til fronten, så får de til svar: «Men vi har ikke sendt dere dit!» Sånn det er nå, opplever ikke soldatene forståelse eller omsorg fra sivilbefolkningen.

Jeg gikk til krig for å beskytte familien min. Jeg har ikke møtt en eneste soldat som kjemper for staten. Alle kom for å beskytte familiene sine og andres uskyldige barn. Jeg var heldig som var mellom familien min og de russiske troppene i hele tjenesteperioden.

Jeg er ikke så bekymret for de døde. Jeg har lært å lage en barriere. Det er vanskelig å forklare. Man må kjenne det. Da vi bodde i Ukraina, gråt kona mi hver dag. Hun trengte ro og slet psykisk. Jeg lærte henne å abstrahere, å ikke konstant føle på det.

Jeg vet mange soldater ønsker at alle menn skal i hæren. Slik at hver familie forstår hva det er. Nå føler militæret forakt fra sivile i stedet for støtte eller takknemlighet for at de beskytter landet.

Jeg er imot at 18-åringer kriger. De som er 18 år gamle, har ikke barn. De er jo barn selv.

I stedet for å senke mobiliseringsalderen kan andre land ta ukrainske menn som forlot Ukraina ulovlig. Tren dem og send dem tilbake til Ukraina under krigen. Men det beste ville vært å begynne å jobbe med å få slutt på krigen.

Under intervjuet i Stavanger spurte politimannen meg: Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært i krigen, selv om jeg ikke hadde vært i militæret tidligere? Jeg svarte at da jeg var 18 år og skulle i militæret, ga jeg 500 dollar og slapp tjenesten. Den ukrainske oversetteren lo og sa: «Jeg har vært her i halvannet år og snakker med sånne som deg hver dag. Du er den første som har sagt sannheten.» Sånn har det alltid vært. Nå er det bare en større sum.

Det ukrainske forsvaret svarer ikke direkte på kritikken som blir fremmet i disse intervjuene, men skriver i en e-post til Morgenbladet at tilgangen til informasjon om de moralske og psykologiske aspektene ved militær disiplin er begrenset. De henviser til en pressekonferanse gjengitt av statskanalen Ukrinform hvor oberst Oleksandr Hryntsjuk sier at 6 000 soldater returnerte frivillig til tjeneste i november i fjor. 40–60 prosent av desertørene returnerer frivillig, ifølge Hryntsjuk. Det totale antallet desertører blir ikke oppgitt. 29. november vedtok det ukrainske parlamentet en ny lov vedtatt som fritok desertører for straff dersom de returnerte til tjeneste før 1. januar 2025. Øverstkommanderende i det ukrainske forsvaret har ved gjentatte anledninger uttalt at å bevare folks liv og samfunnets samhold er de viktigste forutsetningene for Ukrainas seier over Russland, skriver forsvaret i e-posten.

Morgenbladet har forsøkt å komme i kontakt med den ukrainske presidentens kontor, for å få svar på påstandene i artikkelen om berikelse i militæradministrasjonen, om utbredelsen av korrupsjon, og koblingene mellom korrupsjon og graden av desertering. Henvendelsen er ikke blitt besvart.