Slik gikk Norge fra å minske forskjeller til å øke dem

Et innledende faktum om dagens Norge: Det er stadig mer som lar seg kjøpe for penger.

Slik har det ikke alltid vært. Historien om det norske likhetssamfunnet har tre viktige aktører: utdanningssystemet som løftet, velferdsstaten som ga like muligheter uansett lommebok, og skattesystemet som utjevnet, blant annet gjennom arveavgift og toppskatter. Resultatet av all denne tidvis hardhendte utjevningen viste seg i statistikken: I økonomifaget ble Norge kjent som landet der industriarbeiderlønnen var påfallende høy og akademikerlønnen påfallende lav, mens den rikeste prosenten fikk en stadig mindre del av kaken. Dette siste endret seg på slutten av 1980-tallet.

Siden har den rikeste prosenten dratt ifra og tatt en stadig større del av totalinntekten. Parallelt er boligmarkedet deregulert, og tilbudet av private pensjonsordninger og helseforsikringer har økt. Også det offentlige pensjonssystemet er blitt lagt om, så det skal «lønne seg å jobbe», eller rettere sagt «lønne seg å tjene penger».

Slik griper tannhjulene i det norske samfunnsmaskineriet inn i hverandre og forsterker hverandre gjensidig. Er de tradisjonelle likhetsmaskinene isteden blitt til ulikhetsmaskiner?

Da du spilte stigespill som barn, tenkte du kanskje ikke over at spillets format kunne forfølge deg resten av livet, i hvert fall ikke i en velferdsstat der likhet ble fremhevet som en sentral verdi. Men i voksenlivets stigespill holder det ikke å trille terning: Bli med på en tur gjennom nivådelingene i det norske samfunnet, oppover – og nedover.

Skole: Den store sorteringsmaskinen

I livets stigespill vandrer du ganske ubevisst inn på første rute, lik en liten gutt i gummistøvler som sammen med pappaen sin svinger ut av skoleporten. «I dag har det regnet mye,» sier pappaen. «I dag har vært en perfekt dag for meg,» sier gutten. «Egentlig så pleier vi å ha lek og så en annen ting og så en annen ting og så frukttid og så ut. Men i dag var det ikke ut. Vi skulle være mer inne. En perfekt dag for meg.»

Skolen er barndommen, men den er også en maskin som sorterer fremtidens voksne, mens de spiser frukt og gjør først «en annen ting» og så «en annen ting».

– Utdanning er et av de viktigste redskapene for sosial utjevning. Samtidig har vi i stadig større grad valgt å lene oss på utdanning som den store sorteringsmaskinen vår, sier Jørn Ljunggren.

Han er forsker ved Oslomet og ga i høst ut boken Klasse sammen med Magne Flemmen. Her forsøker de å gi et samlet bilde av hva forskningen nå vet om klasseulikhet i norsk og internasjonal sammenheng.

På side 265 finner vi en interessant graf: oppnåelse av mastergrad etter klassebakgrunn. Den viser at avkommet til alle samfunnsklasser oftere tar mastergrad nå enn for 40 år siden. Men forskjellene mellom de ulike klassene har også økt. I overklassen tar nå 37 prosent mastergrad, i øvre middelklasse 23, mens for barn av ufaglærte og faglærte arbeidere gjelder dette bare omkring 7 prosent.

– Utdanningsrevolusjonen har jo på denne måten slett ikke virket utjevnende, sier Ljunggren.

Utbygging av lånekasse, universiteter og høyskoler har gitt muligheter for alle, men barn av overklassen og øvre middelklasse har i langt større grad benyttet seg av disse mulighetene. Hvorfor? Forskningen viser at middelklassen i alle land mobiliserer hele porteføljen av ressurser – fra penger og nettverk til egne dulgte skolekunnskaper om tyske kasus og logaritmer – for å hjelpe avkommet gjennom utdanningssystemet.

– Norge er ikke Frankrike. Enhetsskolen er jo rigget som utjevnende institusjoner. Men det betyr ikke at disse ressursene ikke er viktige her også.

En del av arven barn av middel- og overklassen har med seg inn i skolen, er det Ljunggren kaller «naturlig selvhevdelse». Det kan handle om selvtillit i møte med utdanningssystemet og om du opplever at du har rett til å bli hørt. For barn av arbeiderklassen kan det også oppleves mer risikabelt å satse på langvarig høyere utdanning, sier Ljunggren, som selv har foreldre uten høyere utdanning.

– Jeg tok først et fagbrev som elektriker. Da jeg begynte å studere, var det noen i familien min som var redd for at jeg med det kastet bort et godt yrke på noe som liksom ikke var noe.

Hard og myk på samme tid

– Noen har ressurser som blir konvertert til skoleresultater, andre har ressurser som blir konvertert til … jeg vet ikke hva – anmerkninger? sier sosiolog Elise Farstad Djupedal.

Da hun skrev masteroppgaven sin i sosiologi i 2014, var det ingen som snakket om skolevegring. Derimot var det «helt enormt mye snakk om frafall i skolen». Djupedal og hennes medforfatter var opptatt av at folk hele tiden snakket om at det var noe galt med elevene. Som en motvekt laget de et prosjekt som undersøkte hva som er galt med skolen, og intervjuet elever som sto i fare for å falle ut. Hun merket seg at elevene i liten grad snakket om helsesøstre, sosiallærere eller andre deler av det politikerne kaller «laget rundt elevene».

– De snakket om innholdet i timene. Enkelt sagt var det grunnen til at de hatet skolen.

Det som har skjedd i skolen de siste tiårene, ifølge Djupedal, er at elevene har fått flere skoletimer og at det legges mer vekt på teoretiske fag.

– Yrkesfagene er jo arbeiderklassens kunnskapsform. Hvorfor representerer ikke skolen en større bredde i innhold, så flere møter seg selv i skolen?

Også andre grupper faller fra på vei oppover skolestigen. Ved skolestart i år advarte Djupedal mot at elever med diagnoser som ADHD og autisme kan være spesielt sårbare i en skole der de tradisjonelle klassene ofte brytes opp til fordel for organisering i ulike grupper. Foreldre spør hvorfor elevene absolutt må tromles rundt i nye grupper, i nye rom og med nye lærere. Mange relasjoner og inntrykk gir en uforutsigbar og utrygg skolehverdag, forteller Djupedal.

– Skolen er hard og myk på samme tid. Jeg snakker jo oftest med folk som synes skolen er så snill at det flyter helt ut. Det harmonerer ikke med mine forskningsfunn. Men det gjør det vanskelig for politikerne at vi ikke har en felles virkelighetsoppfatning av skolen i dag.

Stigen knekker

Hvordan du greier deg på skolen, avgjør hva slags jobb du får. Og ikke minst: De uten fullført skolegang er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet.

– Skolen kan ikke utjevne ulikhet, men ulikhetspolitikken i dag dreier seg bare om skole, sier Djupedal.

I dag er hun i sluttfasen av en doktoravhandling som går opp historien om skolereformene siden andre verdenskrig. I tiårene etter andre verdenskrig slo man sammen framhaldsskolen, der folk flest gikk, med den akademiske eliteinstitusjonen realskolen. Den nye ungdomsskolen ble dominert av realskolens verdier og fagplan.

– Jeg tenker vi baler med dette fortsatt. Vi satte en grunnstruktur for skolen i 1974. Nå kan man bare flikke på den strukturen.

Også Jørn Ljunggren ser begrensninger i hva utdanningssystemet kan oppnå.

– Norge er jo likere i dag når det gjelder økonomi. Men kompetansen til å manøvrere i et samfunn med komplekse institusjoner er blitt viktigere, så man slipper ikke unna betydningen av klassebakgrunnen. Man kan gjøre noen grep, som å innføre leksefri skole. Så viser det seg at man kanskje ofte har for stor politisk tro på at man kan fikse sosial utjevning gjennom skolen.

Boligmarkedet: Ulikhetsmaskinen girer opp

Vår spiller har kommet seg mer eller mindre helskinnet gjennom skolevesenet og er klar for neste nivå. Men her blir vi i tvil: Hva er det? Det kunne kanskje vært en partner, men mange av oss drøyer lenge på den fronten. Det som derimot ikke kan vente, er tak over hodet.

Ulikhetsmaskineriet er særlig velsmurt når det kommer til bolig. Såpass knirkefritt går det at noen kan tjene mer når de sover, enn andre gjør på jobben.

– Mens jeg sitter i huset mitt i Ski og gjør administrativt arbeid i helgene, kan mine mer velstående kollegaer på Vestkanten i Oslo ta seg en skitur i stedet og likevel tjene mer, sier Jardar Sørvoll, boligforsker og historiker ved Oslomet.

– Jeg tuller med det, men det er det som er sannheten. Boligprisstigningen har gitt mest til dem som har mest fra før.

Hvor i landet du bor, når du er født og hvilket hjem du kommer fra – geografisk og økonomisk – er med å bestemme boligsituasjonen din, uansett hvor hardt du arbeider. Den voldsomme prisstigningen i de store byene er en drivrem for ulikhet, og selv om boligformuene varierer stort fra Frogner til Finnmark, er den største forskjellen om du eier eller ikke.

Statens tilbaketrekking

Ingen skal tjene seg rike på andres bolignød, sa Ap-politiker Trygve Bratteli på 1950-tallet. Å eie sin egen bolig ga frihet og selvstendighet til vanlige folk, bedyret han, og Norge var det landet i verden som brukte størst andel av BNP for å innfri boligeierdrømmen.

Fra etterkrigstiden har boligpolitikken gått fra å være universell til selektiv, fra å gjelde alle til å ta imot de som faller utenfor – men med ganske korte fangarmer. Eierlinjen har likevel ligget fast. Etter avreguleringen på 1980-tallet kom en vending på 1990- og 2000-tallet, der markedet ble sluppet løs, og alle ble overlatt til seg selv, samtidig som en gjenstridig prisstigning sendte befolkningens gjeldsgrad i været.

I dag har de aller fleste nordmenn – 82 prosent av befolkningen – klart å kjøpe sin egen bolig. Boligkapital er jevnere fordelt enn all annen kapital i Norge, sier Jardar Sørvoll. Samtidig er det store forskjeller også her, og de vokser. Det blir for eksempel stadig vanskeligere å betjene et boliglån om du bor for deg selv. Mens over 90 prosent av alle par i Norge eier sin egen bolig, gjelder det kun 58 prosent av dem som bor alene, og 68 prosent av enslige forsørgere, ifølge SSB.

– Vi er et kapitalistisk konkurransesamfunn, og selv om vi har en velferdsstat som demper effektene på mange områder, gjelder det ikke bolig, sier Jardar Sørvoll.

Bolig- og formuesskatten er forholdsvis lav, mener forskeren.

– Vi har en veldig lite ambisiøs fordelingspolitikk når det gjelder bolig. En prøver å løfte gulvet for de som har minst, uten å ta noe fra de som har mest.

Boligkarriere på hylla

Det skaper en voksende gruppe på de nederste trinnene av boligstigen, nemlig leietagerne, en forsamling som i dag teller rundt én million mennesker. Halvparten er langtidsleiere. To av tre leietagere ønsker å eie sin egen bolig på sikt, ifølge en rapport fra Forbrukerrådet. 72 prosent opplever imidlertid at boligprisene stiger raskere enn de klarer å spare.

Dersom du leier, kan det bety mangel på botrygghet hvis du må flytte ofte eller er bekymret for at leieprisene stiger. Det kan føre til mangel på privatliv om du må leie trangt eller får stadige besøk fra huseier, og mangel på et fullverdig hjem om du ikke får lov til å henge opp et bilde eller male en vegg. Leietagere er i stort mindre fornøyd med livet enn boligeiere, viser en undersøkelse fra SSB.

– Det kan være veldig frustrerende, for mange leietagere har gjort alt de er blitt bedt om, fått seg en jobb og spart på BSU, men det er likevel ikke nok, sier Hannah Gitmark, forfatter av boken Norske hjem. Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt.

I snitt betaler boligeiere mindre i lån og avdrag enn leietagere gjør i husleie. Samtidig blir boligeiere subsidiert av staten, gjennom skattefradrag på boliglånsrentene. Et paradoks i et likhetsorientert land, mener Gitmark.

– Det er omvendt Robin Hood-politikk. De som leier, får ingenting. Samtidig bidrar det til at prisene øker, så det blir enda vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet.

I dag har mange fagarbeidere ikke råd til å bo der de jobber. Om en familie på fire skal på leilighetsjakt i hovedstaden, der én forelder er barnehageassistent og én jobber i butikk, har de råd til 0,2 av de egnede boligene, viser LOs fagarbeiderindeks fra i fjor.

– I dag er det bedre å eie enn å leie i Norge, men det er politisk bestemt. Det er ikke sikkert det er så lurt at alle investerer sparepengene sine i død stein, sier Gitmark.

Konklusjonen så langt: Hvis du skal ha sjanse på boligmarkedet, nytter det ikke med en grei jobb. Vil du sprette opp til neste nivå i spillet, må du også finne en kjæreste som vil bo med deg.

Kjærestemarkedet: Den optimale partner

Du velger partnerne dine med omhu, skal vi tro forskningen. Studier fra Folkehelseinstituttet (FHI) viser for eksempel at flertallet plukker ut partnere med likt utdanningsnivå som seg selv. I tillegg har mennesker en hang til å falle for folk med samme verdigrunnlag og personlighetstrekk: En norsk studie fra 2013 viser for eksempel at veldig samvittighetsfulle kvinner og nevrotiske menn ender opp med færre barn (og færre partnere) enn motsatsene sine.

En annen ulikhetsskapende tendens i kjærlighetslivene våre, er at flere menn enn kvinner er barnløse, og at de fleste barnløse menn har lav utdanning. Men i jakten på årsaker til dette fremvoksende demografiske spriket, går forklaringene fra kommentatorer og forskere i ulike retninger.

Noen har det siste året tatt til orde for at datingapper forsterker forskjellen mellom lavt utdannede menn og alle andre, fordi det er blitt så lett å velge dem bort. I tillegg til mindre skolegang, som sannsynligvis gir lavere lønn, risikerer denne gruppen nå også å ende opp ufrivillig ensomme, uten en partner og familie.

Men en ny studie av Sara Cools, samfunnsøkonom og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, viser at denne aleneheten i stor grad er selvvalgt. I en spørreundersøkelse svarer menn med lav utdanning oftere enn menn med høy utdanning at de ikke ønsker barn. Studien er ennå ikke publisert, men ligger inne til fagfellevurdering.

Det stemmer, ifølge studien, at menn med lav utdanning oftere er barnløse enn menn med høyere utdanning og kvinner generelt. Men flere av de barnløse mennene med lav utdanning svarer at det er et frivillig valg.

Tilpassede ønsker

Omtrent halvparten av alle barnløse 40-46-åringer – menn som kvinner – kan regnes som ufrivillig barnløse, ifølge studien. Den andre halvparten er frivillig barnløse. Av alle barnløse over 40 år, er det menn med høyere utdanning som bor alene, som i størst grad oppgir at mangelen på avkom er ufrivillig.

Også kvinner med lav utdanning ønsker i mindre grad barn enn kvinner med høyere utdanning, viser studien. Forskjellen dem imellom er imidlertid mindre enn mellom høyt og lavt utdannede menn.

En mulig forklaring er såkalte «adaptive preferanser»: at vi tilpasser ønskene våre etter situasjonen vi er i. En annen er at flere av livsvalgene våre henger sammen. Hvis du skaffer deg høyere utdanning, for eksempel, kan det ha med evner å gjøre, men også at du til en viss grad er drevet av status og ønsket om å være et «vellykket» menneske. Det å få barn er en del av en forestilling om at det finnes en slags samfunnsgodkjent standard for livet, i tillegg til utdannelse, karriere og partner. Det kan hende denne pakken er mindre viktig for noen, og at de dermed ender med lav utdanning og ingen barn, ifølge Cools.

Helse: Har du penger, får du best hjelp

Trangen til å optimalisere livet kan forfølge deg også etter midtlivskrisen, når helsen begynner å skrante og du trenger mer oppfølging fra helsevesenet – et vesen som både medierapporter, kommisjoner og utredninger kan fortelle oss er under stadig mer akutt press.

Parallelt har det vokst frem en skog av nye, private aktører som tilbyr rask tilgang til helsetjenester, som Dr. Dropin og ulike typer private helseforsikringer, som nå tegnes av stadig flere nordmenn. Et annet eksempel er Unified Health, et nyopprettet firma som gir kunder mulighet til å ta blodprøver jevnlig, få svarene levert i en app og hele tiden være oppdatert på om helsen er optimal. Leger og forskere har uttalt, blant annet her i avisen, at de frykter dette vil skape helsevinnere og -tapere. Systemet blir delt mellom dem som får rask tilgang til helsetjenester – og dermed er friskere – og dem som må stå flere år i kø for å få tilgang til spesialister.

– Med en gang du begynner å lete i egen kropp, finner du noe. Uansett hvor ubetydelig cysten eller verdien på blodprøven måtte være, så skaper det uro, bekymring og i verste fall overbehandling, sier professor i medisinske adferdsfag og leder for Allmennmedisinsk forskningsenhet ved NTNU, Linn Okkenhaug Getz.

– Vi er på vei mot en narsissistisk helsekultur som vil føre til mer ulikhet i helsetjenestene.

Flere krever førsteklasses tjenester

Til Dagens Medisin har Unified Health sagt at de vil hjelpe folk til å jobbe preventivt med egen helse og unngå samfunnsøkonomisk kostbar sykdom senere i livet.

Getz tror heller private aktører vil lage helseproblemer ut av noe som egentlig bare er en livsutfordring, og belaste helsetjenestene enda mer. For eksempel ved at pasienter hos en privat tilbyder får blodprøvesvar de ikke helt forstår, blir bekymret, oppsøker fastlegen sin og krever videre henvisning. Dette er gjerne ressurssterke pasienter med relativt god økonomi, men med liten kompetanse til å vurdere egne biomarkører og hva som regnes som biologisk «normalt», tror Getz.

Pågangen vil gi enda mindre ressurser til dem som faktisk trenger helsetjenestene, tror hun. Getz’ egen forskning viser at de skriftlige konsultasjonene til fastleger allerede har økt betraktelig.

– Jeg er redd fastlegene går fra å jobbe proaktivt med dem som trenger det mest, til å bruke kapasiteten sin på å svare på henvisninger fra selvopptatte folk som lurer på hvilken type multivitamin som er best, sier hun.

– Ideen om å optimalisere seg selv, og å bruke fastlegene som en slags helsecoach, tapper systemet for krefter og skaper enda mer avstand mellom dem som faktisk trenger helsehjelp, og dem som bare vil optimalisere helsen sin.

Derfor er det viktig at de offentlige helsetjenestene får mer penger over statsbudsjettet, mener samfunnsøkonom og SSB-forsker Erling Holmøy.

– I et samfunn med en stadig rikere befolkning, må vi være forberedt på at kravet til kvaliteten på helsevesenet øker, resonnerer han.

– Viljen til å betale for et langt og godt liv, er stor. Dersom folk ikke er fornøyd med det offentlige helsetilbudet, går de til kommersielle tilbydere med pengene sine. Det vil skape større forskjeller.

Det ikke er tvil om at det offentlige helsevesenet fortsatt har en utjevnende effekt i samfunnet når vi sammenligner med et mer privatisert alternativ, mener Holmøy. Men helsevesenet sliter med underbemanning og en etterspørsel som overstiger det offentlige tilbudet. Det er perfekt grobunn for at private aktører, noe som truer helsevesenets omfordelende effekt, tror Holmøy.

For at det offentlige helsetilbudet skal fortsette å fungere utjevnende, må det matche forventningene til den delen av befolkningen som blir stadig rikere og som forventer førsteklasses tjenester, mener Holmøy. Hvis ikke kan skatteviljen falle. Sammen med sterk vekst i antall eldre, krever dette økte bevilgninger til offentlig helse i de kommende tiårene, mener han.

Arbeidsmarked: Om frihandel og fattige gamle damer

Felles for disse rutene i livets stigespill – bolig, skole, helse, kjæreste – er at det er områder der du stort sett har nok med deg selv. Du må håndtere forelskelser og budrunder og smiske deg til bedre standpunktkarakter. Arbeidsmarkedet, derimot, har tradisjonelt sett vært stedet for kollektiv kamp for utjevning.

Vi innledet denne artikkelen med en kort historie om den norske modellen, som resulterte i små lønnsforskjeller. Det gjorde næringslivseierne fornøyde: De fikk en dyr industriarbeider, men en relativt billig ingeniør.

De siste årene har det imidlertid skjedd ting som truer denne modellen. Lederlønningene har økt, konkurranse fra EU-arbeidskraft undergraver fagforeningenes makt, og det samme gjør bedrifter der arbeiderne ikke er ansatt på tradisjonell måte. Er også det norske arbeidsmarkedet i ferd med å gå fra likhetsmaskin til ulikhetsmaskin?

Manudeep Bhuller, samfunnsøkonom ved Universitetet i Oslo, satt i lavlønnsutvalget som leverte sin rapport i juni 2024. Han svarer på spørsmålet med en bråte statistikk fra nettopp denne utredningen. Fra slutten av 1990-tallet og frem til rundt 2015 økte både lønnsulikheten og antallet årsverk utført av lavtlønte markert. Bhuller peker på teknologisk utvikling, internasjonal handel og arbeidsinnvandring som de mest sannsynlige forklaringene.

Men så slo det norske systemet tilbake. Etter hvert fikk vi «allmenngjøringsloven», som skulle gi utenlandske arbeidstagere samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstagere, uansett om de er fagorganiserte eller ei. Senest i april 2023 ble det strammet inn i muligheten til å leie inn arbeidskraft fra vikarbyråer. Fra 2015 stoppet veksten i lønnsulikhet opp.

– Så det var egentlig større grunn til å frykte at arbeidsmarkedet var blitt en ulikhetsmaskin i 2004 enn i 2024?

– Utviklingen har jo skjedd. Andelen med lavlønn er høyere nå enn før. Så kan man spørre om det er et akseptabelt nivå eller ikke, sier Bhuller.

UiO-forskeren leder også Labflex, et forskningsprosjekt som ser på nye tilknytningsformer i arbeidsmarkedet. Bruken av både vikarbyråer og underleverandører har økt, forteller Bhuller, men tallene er fortsatt små. En av doktorgradsstudentene hans har studert hvordan arbeidsvilkårene er for folk som opplever «outsourcing» i kantine, vakttjenester og renhold. Hun fant at de fikk samme timelønn, men fikk jobbe færre timer.

De ansattes pensjonsvilkår var ikke med i studien. I debatten om privatisering av sykehjem har Fagforbundet advart mot at vi risikerer å skape «fattige gamle damer» når helsefagarbeidere mister pensjonsavtalene de har i kommunen. Er det en fare også når andre oppgaver settes ut?

– Det kan være at totalpakken er blitt mye dårligere enn det man ser i lønnsulikhet, det er en svakhet ved empiriske analyser på arbeidsmarkedet. Det som skjer veldig langt frem i tid, er litt vanskelig å tallfeste, sier Bhuller.

Markedets makt og avmakt

Én stor endring i det norske arbeidsmarkedet inntraff i 2004: Da åpnet man for arbeidstagere fra EU. Forskningen viste at yrker som krevde norske attester og utdanning (som rørlegger), hadde lavere lønnsfall enn de som ikke var beskyttet på denne måten (som maler og snekker).

– Men det gjorde også noe med hele dynamikken og svekket forhandlingsstyrken til norske arbeidstagere. Et interessant spørsmål er hva dette betyr for ulikhet: Når en litauisk snekker får jobb i Norge, kan ulikheten øke i Norge, mens den faller i et europeisk perspektiv? sier Jørgen Modalsli, professor i samfunnsøkonomi ved Oslomet.

En annen distinksjon går mellom dem som selger arbeidskraften sin til henholdsvis offentlig eller privat sektor. Offentlig ansatte, som helsearbeidere og kanskje lærere, opplever ikke nødvendigvis at lønningene går opp selv om etterspørselen etter dem er høy, påpeker Modalsli.

– Når man snakker om mangel på sykepleiere … som økonom vil jeg si det er ikke nødvendigvis en mangel. Det kan bare være at lønningene er for lave, sier han.

En viktig brikke i den norske modellen er nemlig at industribedriftene forhandler om lønn først, slik at veksten ikke skal bli høyere enn at de fortsatt er konkurransedyktige på verdensmarkedet. En konsekvens er at lønnsoppgjørene hvert år tilpasses industribedriftenes behov, mer enn andre bransjer og yrker.

– Jeg har over tid blitt mer skeptisk til den norske modellens rolle: Oljesektoren må nedskaleres, men konkurranseutsatt sektor forhandler først, sier Modalsli.

Det som driver den store veksten i ulikhet i det norske samfunnet, foregår likevel hinsides arbeidsmarkedet. Blant prosenten nordmenn som tjener mest, er det eierne som dominerer, ikke administrerende direktører eller andre høytlønte.

– I USA er det i mye større grad vanlig med høye lederlønninger. Norske ledere tjener veldig mye, men ikke hinsides. I Skandinavia har de rike tradisjonelt levd av kapital, sier Modalsli.

Det er på tide å klatre opp til øverste rad i stigespillet og se på stedet der alle inntektsstrømmene flyter sammen: arv.

Arv: Som forelder, så barn (og barnebarn)

Det er ikke bare foreldrene dine som er med å avgjøre om det blir kollektiv, blokkleilighet, rekkehus eller villa på deg. Også besteforeldrene dine har et ord med i laget, ifølge en studie gjort ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. De som hadde besteforeldre som eide en stor bolig i hovedstaden i 1960, hadde mye større sannsynlighet for å eie sin egen bolig 54 år senere. Verdien på boligen var langt høyere enn hos ellers like mennesker der besteforeldrene leide bolig utenfor byene, ifølge studien.

– Ulikhet går i arv gjennom boligmarkedet, sier professor i økonomi, Gisle James Natvik ved Handelshøyskolen BI.

I fjor publiserte han og flere forskere en undersøkelse som studerte skattedata for hele den norske befolkningen, for å tallfeste hvordan boligmarkedet viderefører økonomiske forskjeller gjennom generasjonene. Undersøkelsen deler befolkningen inn i to grupper, der «rike» er dem med formue over den norske medianen og «fattige» dem med formue under. Å ha rike foreldre styrker sjansen for å være boligeier som 30-åring med rundt 15 prosent, er konklusjonen.

Studien tar høyde for andre faktorer som kan forklare forskjellen i sannsynligheten for å bli boligeier, som bosted, inntektsnivå, utdannelse og sivilstatus – disse kan forklare om lag halvparten av forskjellen. Den andre halvparten forklares av foreldrenes formue, sier Natvik.

– Foreldreformue er viktig ikke bare for å komme inn på boligmarkedet, men også for hvor stor og belånt boligen er. Barn av rike foreldre får tilgang på større boliglån, og dette er typisk gunstig når boligprisene stiger, som i perioden vi ser på, sier forskeren.

Barn med rike foreldre har for øvrig 35 prosent høyere sjanse for selv å være rike, der litt under 15 prosent av forskjellen kan tilskrives boligmarkedet.

– Det er en nokså sterk effekt når vi sammenligner med betydningen av andre faktorer, sier Natvik.

– At barn av rike foreldre kommer tidligere inn i boligmarkedet, synes å bidra like mye til at forskjeller i formue vedvarer over generasjoner som den totale effekten av høyere inntekt, lenger utdannelse, samboerskap og urbant bosted, sier han.

Norske dynastier

I fjor fikk nesten halvparten av boligkjøpere mellom 20 og 29 år hjelp av foreldrene sine, ifølge statistikk fra SSB. I Oslo lå andelen på 67 prosent blant de unge boligkjøperne.

I budrundene må altså de som ikke får hjelp, som gjerne er eldre når de kjøper sin første bolig, konkurrere mot studenter med mamma og pappas kapital i ryggen. Måten foreldre hjelper på, har nemlig endret seg. I 2015 var den vanligste måten å stille opp som kausjonister, mens det i fjor var forskudd på arv eller gave som gjaldt, ifølge SSB.

Det store flertallet av land som er naturlig å sammenligne med Norge, har en eller annen form for arveavgift. 24 av 36 OECD-land har egne skatter og avgifter på arv, dødsbo og gaver. Men her til lands ble arveavgiften fjernet i et stortingsvedtak i 2014, så i dag kan kapitalen strømme fritt fra foreldrebanken – så sant det er penger i den.

Nesten to tredjedeler av Norges aller rikeste er arvinger. Hvem foreldrene dine er, betyr stadig mer for sifrene på kontoen, finner en studie publisert av forskere ved Universitetet i Oslo. Det er ikke bare pengene som arves, men også evnen til å opparbeide seg formue, samt nettverk og forbindelser, ifølge studien.

Et stigespill for de få

Vi er kommet til toppen av stigespillet og skuer tilbake, utover rutene og nedover etasjene. Da oppdager vi at det er to ulike løp, som så å si foregår på hvert sitt nivå.

Ett for akademikerunger, arbeiderklassebarn og arvinger til små og mellomstore bedrifter, der skole og jobb påvirker hvilke muligheter de har på livets andre områder. Men ved siden av – eller heller: over – er det en egen løype for dem som eier arbeidsplassene, og for avkommet deres.

Det norske skattesystemet kommer til kort i møte med de aller største formuene og hvordan de overføres fra foreldre til barn, mener Rolf Aaberge, forsker på økonomisk ulikhet ved Statistisk sentralbyrå og Skattesenteret ved Universitetet i Oslo. Skatt på arv, eiendom og formue henter inn en langt mindre andel til statskassen i Norge enn det som er gjennomsnittet i OECD-landene, skriver et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg i rapporten Norge mot 2025. Det skyldes blant annet at vi ikke har skatt på arv og lav beskatning av eiendom.

– Arv har alltid vært en ulikhetsmaskin, men fra 1980-tallet og frem til i dag har formuesforskjellene økt hvert år, stikk i strid med idealet om å gi barn og ungdom like muligheter. Det skyldes gunstig beskatning av både kapitalinntekter, formue og arv, som favoriserer de aller rikeste, sier Aaberge.

– Likevel klager de og drar til Sveits. Men realiteten er at de kan bygge dynastier selv om de blir boende i Norge.

Å presse dette inn i stigespillmetaforen er ikke helt lett. Vi kan kanskje tenke oss at noen få spillere får lov å starte på øverste rad.

De 10 prosent rikeste i Norge eier i dag mer enn halvparten av landets totale formue, ifølge siste tall fra SSB. Slik har det vært siden 2010. Men de siste årene konsentreres stadig mer av denne formuen hos én liten prosent på toppen, forteller Aaberge. Inntektsforskjellene blant lønnsmottagerne i Norge er relativt små, mens den relative inntektsforskjellen mellom kapitaleierne og lønnsmottagerne er minst like stor som i USA, konkluderer han.

– Det er hovedforklaringen på at formuesforskjellene vokser. Når de aller rikeste bygger opp enorme formuer, betyr det også mer makt på færre hender, utenfor demokratiets kontroll, sier skatteforskeren.

– Når barna arver denne makten, blir det en moderne variant av adelskap.