Dagen som forandret alt

– Jeg vil ikke bli en slik person som reagerer på palestinske flagg

«Nå er det usikkert for jøder i Norge», sa stemmen i den andre enden da Zhira Beck tok telefonen grytidlig lørdag 7. oktober i fjor. «Du må se på nyhetene», sa mannen som ringte, som hadde det daglige ansvaret for vaktholdet i den jødiske menigheten i Oslo.

---

Zhira Beck

Tidligere nestleder og styremedlem i Det Mosaiske Trossamfund. Arbeider som seniorrådgiver i en statlig etat. Oppvokst i Israel og Norge.

---

Beck var på denne tiden nestleder og styremedlem i Det Mosaiske Trossamfund, med overordnet ansvar for synagogens sikkerhet. Dagen før hadde hun feiret bursdagen sin på høstferie med familien. Denne morgenen skulle de kjøre hjem til Oslo, der det på kvelden skulle feires simchat tora – toraens gledesfest. Det er en stor dag i ortodokse jødiske menigheter, der de hellige skriftrullene med Mosebøkene blir båret i dansende prosesjon i gatene rundt synagogen. Nå var det Zhira som måtte godkjenne at dette tusen år gamle festritualet ikke kunne gjennomføres som planlagt.

– Jeg var på mobiltelefonen hele veien hjem. Jeg hørte telefonsamtaler fra mennesker som befant seg på musikkfestivalen som ble angrepet, de ringte inn til nyhetskanalene og ba om hjelp. Jeg satt der i bilen, ved siden av mann og barn, og det føltes som om jeg falt inn i et svart hull, sier hun.

– På Signal og Telegram var det videoer fra angrepet. Jeg så på alt. Det føltes som en plikt. Jeg skulle være der, sammen med israelerne. Det var som om jeg måtte lide litt, jeg også, sier Beck.

Zhira Beck er delvis oppvokst i Israel. Foreldrene flyttet til Haifa da hun var ni år gammel, og hun tilbragte ungdomstiden sin i Tel Aviv frem til familien flyttet tilbake til Norge. Hun har i noen grad identifisert seg med folk i de venstreorienterte, lett hippieaktige kibbutzene som det er mange av langs Israels grense til Gaza.

– Ingen av mine egne venner ble rammet direkte, men det føltes nært. Jeg har bodd i Israel, og jeg har vært redd i Israel. Vært redd på bussen i Tel Aviv, redd for knivstikkinger og bomber. Jeg var ung og vill da jeg bodde der, og stort sett haiket jeg ubekymret rundt i landet, men ikke alltid, og jeg tror kanskje 7. oktober trigget en gammel frykt i meg, sier hun.

– Ikke alle nordmenn skjønner at når man som jøde hører at det har skjedd noe et annet sted, når det er angrep på en synagoge i Sveits, eller en jøde blir skutt i Danmark – da angår det oss direkte.

Da hun etter angrepet kom tilbake på jobb, følte hun at hun hadde en lyskaster på seg. Hun håpet at kolleger skulle forstå og anerkjenne smerten, samtidig var blikkene ubehagelige.

– Det var rart å høre folk tulle som vanlig og planlegge fredagspils. Jeg gikk ut på gaten, men så en kvinne som var kledd akkurat som den gamle damen som lå drept ved siden av busstoppet i en av videoene. Overalt så jeg ting som minnet meg på angrepet.

I menigheten forsto de at det gjaldt å arrangere så mange samlinger som mulig. Det kom mange som aldri hadde vært der før.

– Jeg tror flere fikk en ny bevissthet om sin jødiske identitet. Også for meg var det på denne tiden enklere å være sammen med jøder enn med ikke-jøder. Det hjalp også litt at jeg hadde en funksjon i menigheten, noe å gjøre, sier Beck.

Etter angrepet tok det lang tid før Beck begynte å lese norske nyheter. De føltes ikke relevante. Hodet var i Israel. Men da hun begynte å følge med på norsk debatt, ble det fort krevende. Diskusjonen om konflikten med Hamas har vært preget av memer og forenklede budskap, synes hun: «Det er ikke komplisert, det er okkupasjonen.»

– Vi fikk raskt beskjed om å forstå 7. oktober «i kontekst». Ja, selvfølgelig er det en kontekst! Men i begynnelsen var jeg ikke klar for å se det slik. Og angrepet var så grusomt at det ikke kan unnskyldes uansett.

Da Israel rykket inn i Gaza i slutten av oktober, ble sikkerheten i synagogen trappet opp ytterligere, med døgnkontinuerlig, væpnet vakthold. Da merket hun at det kom et sinne.

– «Faen», tenkte jeg. Vi visste jo på forhånd at det ville skje, det var godt planlagt av politiet. Men det er nettopp det selvsagte som er provoserende. At det oppfattes som nesten akseptabelt at det er sånn.

Zhira Beck var blant de jødiske kvinnene som deltok i årets 8. mars-tog for å markere støtte til ofre for seksuell vold i konflikten mellom Israel og Hamas. De hadde fått klarsignal på forhånd, men opplevde likevel at de ble forsøkt jaget av vaktene i toget fordi de hadde paroler med jødiske symboler. Noen dager senere stilte hun i NRKs Debatten om hendelsen.

– Det jeg husker best, er sjokket over hatet. Jeg har vært heldig og er oftest blitt møtt med vennlighet, men her opplevde jeg at enkelte nærmest svettet av hat. Var det antisemittisme? Jeg er ikke sikker, men det var i hvert fall en hel haug med grunnløse antagelser om hva vi representerte. Vår blotte tilstedeværelse forkludret et bilde som skulle være svart-hvitt.

Beck synes ennå det er vanskelig å snakke med norske venner om krigen. Selv forsiktige forsøk på å nyansere forståelsen av det som skjer, kan bli tolket som at hun støtter Netanyahus regjering og bosettingspolitikken, noe hun ikke gjør.

– Jeg er sionist i den forstand at jeg vil at det skal være en jødisk stat. Det er alt. Jeg vil at Israel skal gjøre store innrømmelser for å få til fred. Og for dette blir jeg nå kalt «sionazi» eller «nazionist». For meg, som har en far som overlevde ghettoen i Budapest under andre verdenskrig, er dette sjokkerende, men nå er slike uttalelser nesten blitt normalisert.

17. mai i år dro Zhira Beck til Sverige. Hun merket seg at påfallende mange andre jødiske nordmenn heller ikke klarte å feire nasjonaldagen.

– Skyldes det norsk politikk og samfunnsdebatt, tenker du?

– Ja, det mangler en slags emosjonell forståelse. Etter det som skjedde 8. mars, tenkte vi kanskje at Jonas Gahr Støre ville si noe. Men vi hørte ingenting. Så kom avisoppslagene om den pornorussebussen fra Bryne, og dét, av alle ting, kommenterte statsministeren raskt og uten forbehold. Slike småting tar man seg i å bli gående å tenke på.

Den norske nyhetsdekningen er fremdeles det som plager henne mest i hverdagen. Beck opplever at Israel tillegges onde hensikter på en helt annen måte enn Hamas, for eksempel når barn blir drept.

– Selv begynner jeg nå å tvile på veldig mye forskjellig. Jeg har mistet tilliten til FN, for eksempel – og til alle de store hjelpeorganisasjonene. Hele livet har jeg følt meg som en del av venstresiden i politikken. Nå vet jeg ikke lenger hvor jeg står.

Etter opptredenen i Debatten fikk hun mange meldinger og venneforespørsler fra folk som støtter Israel, men som også gjerne var motstandere av pride, innvandrere, abort og klimatiltak – synspunkter hun overhodet ikke deler.

– Jeg baler fælt med hvordan man skal klare å rydde seg plass til en slags sentrumsposisjon. Jeg er den samme personen som før, selv om jeg ikke går med på at jeg skal hate Israel. Jeg må få lov til å være glad i det landet. Datteren min skal få lov til det. Bare landet, ikke politikere der, som jeg gremmes over.

– Det høres ut som om du beskriver en radikaliserende dynamikk?

– Ja, jeg satt med min datter og så på memene hun fikk opp på sin telefon, så gikk vi gjennom hva som er «innafor» og «utafor». Det var en nyttig øvelse. Mye jødefiendtlighet er lett å gjenkjenne, men den anti-israelske antisemittismen kan, også for meg, være litt vanskeligere. Nøyaktig når tipper det over? Jeg merker at jeg må passe på så ikke jeg blir oversensitiv. Jeg kan føle meg sårbar i Oslo by fordi jeg ser palestinske flagg og anti-israelske slagord overalt. Men jeg har jo ikke noe imot det palestinske flagget! Jeg vil ikke bli en slik person som reagerer på palestinske flagg. Tvert imot, det jeg egentlig ønsker meg, er jo en samfunnsdebatt med større takhøyde.

Nå advarer Beck mot en tendens til å flytte konflikten mellom Israel og Palestina til Norge.

– Noen sier «palestinerne lider mest og dere dreper dem». På den måten blir alt lov. Ja, det er et faktum at mange flere palestinere enn israelere dør i krigen i Gaza, men det betyr jo ikke at jøder er den sterke part her i Norge, og det gjelder uavhengig av hva de mener om krigen. Nei, vi er her, og akkurat nå føler vi oss ganske utsatt.

– Engstelsen kom med én gang. Hva blir konsekvensen av dette?

Nina Grünfeld var på hyttetur i skogen med gamle venninner da nyhetene kom fra Israel. De skulle ut og plukke sopp om morgenen, men hun klarte ikke å konsentrere seg om stort annet enn det hun leste på mobilskjermen.

– Jeg tror kanskje de andre syntes jeg var litt fjern, lurte nok på hvorfor jeg ikke kunne legge vekk mobilen på tur. Men jeg klarte ikke det, for meg var det en katastrofe, det som skjedde.

– Engstelsen kom med én gang. Hva blir konsekvensen av dette? Noen sendte meg meldinger, sa «vi tenker på deg», og det satte jeg stor pris på.

Deretter opplevde hun at det ble stille. Grünfeld reagerte blant annet på at regjeringen ikke lot kong Harald kondolere de israelske ofrene etter 7. oktober.

---

Nina Grünfeld

Dokumentarfilmskaper, forfatter og professor ved Høgskolen i Innlandet. Født og oppvokst i Oslo. Datter av den jødiske psykiateren Berthold Grünfeld. Han kom alene til Norge som syvåring og måtte flykte til Sverige under krigen, før han vokste opp på et jødisk barnehjem i Oslo. Nina Grünfelds bestemor ble sendt til Auschwitz og satt til tvangsarbeid, før hun ble gasset ihjel i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, noe Grünfeld har skrevet om i boken Frida. Min ukjente farmors krig.

---

– Jeg kommer ikke over det. Det hørtes ut som politikerne sa: «Jada, dere er våre jøder, men dere må forstå at terroren er en naturlig konsekvens av Israels handlinger». Jeg opplevde at det norske samfunnet dypest sett sa: «Dette måtte dere da forvente». Men vi er ikke Israel, vi er jøder i Norge. Og mange av oss hadde familie og venner som var direkte rammet av terroren, sier hun.

– Spørsmålet blir: Hvor langt er vi villig til å strekke oss for å forstå den andres perspektiv?

Grünfeld driver podcasten Akk Oy Vey – Jødepodden, der hun tar for seg aktuelle forhold sett med et «jødisk skråblikk». Det siste året har hun blant andre intervjuet utenriksminister Espen Barth Eide og overrabbiner Michael Melchior om 7. oktober-angrepet og krigen på Gaza. Å finne ordene kan være vanskelig, sier hun. Berøringsangsten er stor.

– Jeg tror handlingsrommet er annerledes andre steder i Europa, hvor de jødiske miljøene er større. Her er vi så få, så sårbare, mange velger å trekke seg tilbake. Det er helt forståelig, men med færre stemmer blir meningsmangfoldet redusert. Denne konflikten faller fort inn i folden av opplagte grupperinger og meninger.

– På hvilken måte?

– Norge har en godhetsidentitet, hvor man skal holde med de svake, og nå er det palestinerne. Vi liker konsensus og er ekstremt homogene, selv i vår mangfoldspolitikk ønsker vi at folk skal legge seg inn i den sosialdemokratiske folden. Jeg tilhører samme kultur, og vil også være snill og oppnå varig fred med palestinerne. Samtidig er jeg engstelig for Israels eksistens.

– Selv om de er en stor militærmakt?

– Det er som mine venner i Israel sier: Det er ikke mer enn én stor bombe som skal til, så er vi utslettet. Israel er en stor militærmakt, men geografisk sett som en knappenål å regne. Israelerne kjemper for å overleve der de er. Hvordan skal vi utenfor forstå det, hvordan det er å føle seg så truet? Med tanke på vår jødiske erfaring fra andre verdenskrig synes jeg det er vondt å se verdens eneste jødiske nasjon oppføre seg slik Israel gjør. Men jeg er uenig i at Israel skal avkreves å holde en høyere etisk standard på grunn av holocaust. Brent barn skyr ikke ilden, de leker mer enn gjerne med fyrstikker. Det er det vi ser at Israel gjør. Den moralske høyverdigheten forsvant i holocaust. Den kan europeerne ta seg av, vil mange jøder tenke.

– Men det er palestinerne som tar konsekvensen?

– Ja, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Hamas er kommet til, og tar i bruk så radikale grep som de gjør. Bombingen av Gaza er grusom, det er ikke noe annet ord for det. Hvordan skal palestinere og israelere klare å strekke ut hender mot hverandre etter dette? Jeg er utålmodig etter å se en slutt på krigen. Jeg håper på en tostatsløsning, sier hun.

Mange unge israelere i dag har ikke samme tilknytning til den jødiske diasporaen i Vesten som de hadde da hun selv var ung, sier Grünfeld. Besteforeldregenerasjonen fra Europa dør ut, og de unge ser seg selv som et folk i Midtøsten, sier hun.

– Lojaliteten mellom jøder innenfor og utenfor Israel forvitrer. Israelerne vil ikke dø i krig for å beskytte vestens jøder, og vestens jøder sliter med å tolerere Netanyahu som styrer på vegne av radikaliserte bosettere på Vestbredden. Vi er i utakt. Men det skjønner ikke antisemittene i Vesten, de tenker bare at hvis du er en kjip jøde der, så er du en kjip jøde her.

Det siste året har Grünfeld til tider kjent seg ensom som jødisk, og noen ganger utsatt. Da hun skulle holde et foredrag for noen uker siden, spurte hun om arrangøren hadde gjort en sikkerhetsvurdering ettersom Iran hadde utstedt trusler mot alle verdens jøder. Det endte med at politiet dukket opp.

– En ting er hvis du selv er bekymret, og andre sier «slapp av, det er ingen fare.» Da tenker jeg bare at jeg selv er litt hysterisk. Men når politiet faktisk kommer, da blir jeg engstelig på ordentlig, før jeg får dårlig samvittighet over å ha vært så dramatisk.

Grünfeld er oppvokst med trusselbrev i posten. Når faren hennes hadde uttalt seg offentlig, for eksempel som rettspsykiater, kunne det komme beskjeder som sa «hvis ikke dere er ute av landet innen tretti dager, skal vi sørge for å ...» Det siste året faren levde, måtte han gå med trygghetsalarm på grunn av trusler fra en radikalisert islamist.

– Egentlig trodde jeg ikke noe kom til å skje under det foredraget. Men det er liksom bare én ekstremist som skal til, sier hun.

– Når foreldre leverer barn i den jødiske barnehagen, er det væpnet politi utenfor. Når jeg kommer inn i huset mitt, lurer jeg av og til på om det har vært noen der før meg. Det høres ut som om jeg er helt meshugge, helt gal, som man sier på jiddisk, vi blir litt småparanoide innimellom. Men det kommer jo fra et sted.

– For meg var 7. oktober egentlig ikke overraskende

Guy Sion har vokst opp i den lille israelske kystbyen Ashdod, rundt fire mil fra Gazastripen, men har bodd i Oslo siden 2010. Her spiller han konserter, komponerer, underviser og reparerer instrumenter. Studioet sitt har han i kjelleretasjen hos svigermor Berit Reisel, psykolog og forfatter som har fremmet norske jøders historie i en årrekke. Sions egne foreldre bor fortsatt i Israel. Familien på morssiden har bodd der i syv generasjoner, mens farssiden er fra Nord-Afrika. 7. oktober i fjor var moren og faren på besøk hjemme hos Sion og familien i Oslo. De første nyhetene om angrepet fikk han mens han lå i sengen om morgenen og leste på mobilen.

– Jeg våknet på en måte opp til at det var krig i Israel, sier Sion.

---

Guy Sion

Musiker. Vokst opp i Israel. Sion reiste fra hjemlandet for å studere i 2002, og har bodd i Norge de siste 14 årene.

---

Egentlig skulle Sion og storfamilien til synagogen for å feire toraens gledesdag denne lørdagen. I stedet ble han og foreldrene sittende inne og skrive meldinger til familie og venner. Foreldrene hans gråt. En slektning av Guy Sion, broren til fetterens kone, bodde nær grensen mot Gaza – i kibbutzen Nahal Oz. Hans 18 år gamle datter ble skutt og drept foran ham under angrepet, forteller Sion. Deretter ble han kidnappet og bortført til Gazastripen. Siden har ingen hørt fra ham. Familien har ikke fått noen livstegn, og slektningen har ikke vært å se i noen av gisselvideoene fra Hamas. Sion og foreldrene hadde flere venner og kjente i området som ble angrepet.

– Vi var i sjokk den dagen. Men for meg var ikke hendelsen i seg selv egentlig overraskende, det er noe jeg har vært bekymret for at skal skje lenge, sier han.

– Det var større og mer brutalt enn jeg hadde sett for meg, og ondskapen i handlingene var ny. Men jeg hadde på en måte ventet at noe lignende skulle hende.

Mens Sion og foreldrene satt rundt kjøkkenbordet 7. oktober, sa han det til dem.

– Jeg sa at dette hadde bygget seg opp over lang tid, at vi alle har sett det komme, men som i sakte film. Fordi så lenge situasjonen mellom israelere og palestinere forblir uløst, blokaden av Gaza opprettholdes, og okkupasjonen fortsetter, vil denne spenningen bygge seg opp, sier Sion.

– Det var vanskelig for dem å høre. Foreldrene mine er kritiske til den israelske regjeringen, de hadde demonstrert mot Netanyahu hver lørdag i over et år før 7. oktober. Men de ville ikke høre noe om palestinere den dagen.

Guy Sion skrev en kort melding på Facebook-veggen sin, der det bare sto «barna» og et knust hjerte. Dagen etter publiserte han noen setninger som krevde «fangeutveksling nå». Tidligere har han publisert mange innlegg der han har kritisert Israels behandling av palestinere, men han begynte å ligge lavere etter hvert som det blusset opp krangler med familie og venner i hjemlandet. Han ble kalt «selvhatende jøde» og stadig slettet fra folks vennelister.

– Det er mange i Israel som har vanskelig for å se eskaleringen som har skjedd. Kanskje er det enklere å merke fra utsiden. Du vet, de sier israelere er som frosk i en kokende gryte, de kjenner ikke temperaturen stige, sier Sion.

– Flere tenker som meg i Israel. De vil ha fred, rettferdighet, om det er gjennom en tostatsløsning eller enstatsløsning. Men det er vanskelig for dem å snakke høyt om det nå, folk sensurerer seg selv både offentlig og privat. Etter 7. oktober har det intensivert, og for meg er det nesten ikke noe poeng å skrive eller si noe nå.

Da foreldrene hans omsider kom seg tilbake til Ashdod fra Oslo, gikk de i begravelser i flere uker i strekk, forteller Sion. De hjalp rammede bønder ved grensen til Gaza med å plukke frukt og grønnsaker, og deretter tilbragte de dagene i bomberom. De ville ikke høre om israelske angrep på Gaza, sier han.

– De hadde for mye å stå i. Og fortsatt er det tabu å snakke om israelske angrep.

I vår skulle broren til Guy Sion gifte seg i Tel Aviv. Han og kona tenkte lenge på om de skulle dra, og om de skulle ta med barna? Til slutt endte de med å reise, én uke i mai. En dag var de på stranden utenfor Ashdod sammen med barna. Sion hørte bombeangrepene på Gaza i bakgrunnen mens de lekte. Han så på kona si, som hørte det samme. Men barna merket det ikke. Han beskriver det som surrealistisk.

– Jeg har alltid sagt tydelig det jeg mener om Israels krigføring. Men da vi var der i mai, snakket jeg med tanten min, som er lærer og på venstresiden, sånn som meg. Hun sa at jeg har et annet land å reise til, jeg har muligheten til å dra. Men det kan ikke de, Israel er hjemmet deres. Og det skjønner jeg jo, sier Sion.

– Samtidig må krigen få en ende. Nå bare eskalerer det hele tiden. Det virker ikke som det er noen grenser, og det er forferdelig å være vitne til. Jeg klarer ikke legge det vekk. Jeg følger med hele tiden.

Som eks-israeler i Norge og jødisk, har ikke Sion opplevd noe problematisk selv, sier han.

Men den ti år gamle datteren hans er blitt slått en gang på skolen, etter en utveksling om Israel og Gaza. Medeleven sa at han hadde drept slektningene hennes og hadde dem i kjelleren sin, forteller Sion. Læreren ringte og forklarte hva som hadde hendt, og Sion hentet datteren på skolen. Selv er han usikker på om det egentlig var anti-semittisme.

– De er barn, og skjønner ikke omfanget av de gjør. Men jeg er uenig med svigermoren min her, og sikkert en del norske jøder som har kjent på det hele livet, om hvor dypt anti-semittismen i Norge stikker. Jeg vet jo at selv om jeg ikke har opplevd det selv, betyr det ikke at det ikke finnes. Men for meg har det ikke vært noe problem.

– Hva tenker du om diskusjonen om ordet sionisme, og slagordet «ingen sionister i våre gater»?

– Sionisme er et ord som betyr ulike ting for ulike folk. Jeg ser ikke på meg selv som sionist. Jeg tror ikke en stat som gir privilegier til folk fra én religion, er en stat jeg vil bo i. Hvis jøder ønsker å bo i sitt historiske hjemland, må det skje på en måte som innebærer fulle rettigheter for alle som bor der, og det er ikke mulig hvis du kaller det en jødisk stat. Skal jøder bare omgås jøder, og bo for seg selv, eller kan de leve sammen med andre? Jeg tror på det siste.

Sion vet om flere jødiske familier som har fått barna sine angrepet på skolen i Oslo, og at de har løst det på forskjellige måter, for eksempel gjennom å snakke med foreldrene til barna som har stått bak.

– Blir du ikke bekymret når jødiske barn blir pekt ut sånn?

– Nei, jeg blir ikke bekymret for min egen familie, men det er forferdelig at det skjer. Jeg liker heller ikke at det er politi utenfor synagogen, der datteren min er en gang i uken. Men hun er også veldig trygg i å være jødisk, og hun skjuler ikke at hun har en far fra Israel eller snakker hebraisk hjemme. Så jeg er ikke så bekymret for anti-semittisme i mitt eget liv, egentlig.

– Det føltes som om jeg ikke fikk tid eller lov til å sørge

– Det føltes veldig skummelt fordi jeg med én gang visste hva som kom til å skje senere, sier Olga Levanah Dryll på videosamtale fra Israel. Hun våknet i Oslo til mange ubesvarte anrop på mobilen 7. oktober. På Facebook så hun at mange av vennene hennes hadde byttet profilbilde til det palestinske flagget.

– Hva er det som har skjedd, tenkte jeg. Har Israel startet krig mot Gaza eller angrepet Vestbredden? Jeg har venner der og var bekymret for dem. Men så viste det seg at det var et angrep på sivile israelere. Jeg var så forvirret, skjønte ikke hva som skjedde. Jeg så folk som erklærte sin støtte til angrepet med én gang, selve morgenen. Det var en vond følelse, sier Dryll.

---

Olga Dryll

Jødisk formidler i synagogen i Oslo. Kom til Norge fra Polen som barn, og har bodd i Israel ved flere anledninger.

---

Fra ungdomstiden har hun vært del av det antirasistiske miljøet i Oslo, og gått i demonstrasjoner under slagordet «Ingen nazister i våre gater». Hun gikk også noen ganger for «Fritt Palestina». Dryll reagerte på at det ble stille fra venner og kjente i miljøet 7. oktober.

– Det var tross alt den største massakren på jøder siden andre verdenskrig. Det føltes som jeg ikke fikk tid eller lov til å sørge, sier hun.

De ubesvarte anropene på mobilen var fra moren, norske jøder og venner i Israel. Siden Dryll var yngre, har hun pleid å reise dit for å besøke familie og venner. Hun har bodd i Tel Aviv i tjueårene og kjenner folk i rave-miljøet, som hun prøvde å få kontakt med utover dagen. Samtidig ringte journalister og spurte om hun ville kommentere hendelsen, men hun sa nei.

– Jeg klarte ikke tenke eller snakke. Ikke gå, spise eller drikke. Jeg klarte ingenting den dagen, sier hun.

I dagene som fulgte, ble Dryll invitert til Palestina-demonstrasjoner i Oslo, men ville ikke delta.

– Jeg kunne ikke gå med folk som hadde Hamas-brigadenes logo på t-skjortene, eller med folk som ropte «ingen sionister i våre gater». For meg er det uakseptabelt å gå med folk som vil utslette Israel, sier hun.

Som yngre jobbet Dryll i den jødiske barnehagen i Oslo, og de senere årene har hun vært formidler i synagogen, der hun har tatt imot skoleklasser fra hele hovedstadsområdet. Å snakke om jødisk kultur og historie ble mye vanskeligere etter 7. oktober, sier hun.

– Jeg fikk mange spørsmål og beskyldninger om krigen på Gaza, og noen forsøk på hærverk. Jeg prøvde å vise forståelse for barna med bakgrunn fra muslimske land, møte dem med omtanke og empati. Noen ganger fikk vi til fine samtaler. Vi klemte hverandre og gråt litt sammen, sier hun.

Dryll tror mange av barna ble overrasket over reaksjonene hennes på deres smerte.

– I noen kretser blir vi jøder sett på som blodtørstige barnemordere, og blir kalt det også. Så når barna ble møtt med forståelse for sin sorg, åpnet de seg også, og kunne tro på at krigen på Gaza også går inn på oss, sier hun.

Etter 7. oktober gikk Dryll i noen markeringer for de israelske gislene, og postet om deres situasjon. Når israelske styrkers angrep mot Gaza økte i styrke, fikk hun nye meldinger i innboksen. Hun ble kalt fascist, nazisvin og sionistisk hore, forteller hun.

– Jeg fikk også høre at jeg hadde blitt hjernevasket. Dette er folk som har kjent meg lenge, og som vet at når jeg har bodd i Israel, har jeg demonstrert mot den israelske regjeringen og jobbet frivillig på Vestbredden. På barnehjem, forskjellige gårder, hjulpet til med å forsvare palestinske familier mot bosettere. Hva tror de, at jeg plutselig har blitt tilhenger av Netanyahu? Det er ikke det som har skjedd, sier Dryll.

– Det er bare at jeg faktisk er jøde. Og ikke alle jøder har et nært forhold til Israel, men jeg har det. Nå snakkes det mye om gode og dårlige jøder. Jeg gidder ikke det lenger, å alltid nevne at jeg har jobbet for fred og solidaritet med palestinere, for å vise at jeg er en god jøde, eller en antisionist. Jeg er sionist, det kan innebære så mye. Kibbutzbevegelsen, sekulær sosialistisk sionisme og venstreorientert religiøs sionisme. Når folk roper «ingen sionister i våre gater», synes jeg det er sårende. Hva skal skje med de åtte millionene som bor i Israel? Det er den eneste jødiske staten i verden. Jeg mener at jøder må kunne ha et trygt sted å bo, sier Dryll.

Lenge har hun tenkt på å flytte til Israel, og nå har hun nylig ankommet Tel Aviv. Dryll vurderer å bo der permanent. Hun sier hun kjenner flere norske jøder som også har flyttet dit.

– Jeg tror ikke jeg hadde kommet hit hvis situasjonen i Norge hadde vært annerledes. Det føles som at jeg har mistet mye av kretsen min i Oslo. Den første tiden her i Israel var jeg lettet. Jeg gråt hver dag, og var takknemlig for å være blant jøder. Når jeg gikk på butikken og så en mann med på kippa på hodet, tenkte jeg at jeg måtte gå og snakke med ham, før jeg kom på at jeg var i Israel, og det var jøder overalt. Jeg var på en sionistisk liten sky. Ikke fordi jeg lukket øynene for angrepene på Gaza, jeg tenkte på det også. Men jeg ville bidra til å lege sårene, jobbe frivillig i kibbutzene ved grensen, være med folket mitt.

– Hvordan forholder du deg til krigen på Gaza?

– Jeg vil at den skal ta slutt, og demonstrerer mot den israelske regjeringen. Her sies det hele tiden at vi er i krig med Hamas, ikke med palestinere. Ofte er det vanskelig å tro på det, når jeg ser all lidelsen. Men når over 300 000 demonstrerer mot regjeringen, gir det meg håp. Vi vil ha våpenhvile som gjelder for begge sider, og at gislene skal komme tilbake i live.

– Du har dratt til et land i krig?

– Det er utrygt, men vi står i det sammen. Da jeg kom hit, håpet jeg at jo at krigen ville ta slutt snart. Folk ser ganske mørkt på fremtiden, og noen ganger tenker jeg at jeg bør dra tilbake til Norge. Men så logger jeg på sosiale medier, får en hatmelding til eller hører hva norske jøder blir utsatt for og hvordan de ikke føler seg velkomne, og tenker bare «nei, nei, nei».

– Det er veldig vanskelig for meg å snakke med noen som mener at Israel driver et folkemord i Gaza

– Vi er så glade i Norge, men det siste året har vi sett den styggere siden av landet, sier Joav Melchior.

Han er blitt spyttet etter flere ganger, sier han ikke kan gå på gaten uten at noen roper etter ham. Melchior etterlyste medfølelse i kjølvannet av terrorangrepet, og at hatefulle holdninger ble slått ned på i etterkant, noe han mener ikke har skjedd. Førstkommende mandag, 7. oktober, er det et arrangement i Det Mosaiske Trossamfund som skal markere ett år etter angrepet. Representanter for regjeringen kommer, deriblant statsminister Jonas Gahr Støre.

---

Joav Melchior

Rabbiner i Det Mosaiske trossamfund (DMT). Født i Oslo, men flyttet til Israel med familien som liten. Melchior kom tilbake til Norge som i 2006, og har vært rabbiner i synagogen siden da.

---

– Det er ikke lett for oss at han skal være til stede i vår sørgemarkering. Vi opplever at regjeringen har sviktet oss, sier Melchior.

– Jeg håper de bruker anledningen til å reflektere over sitt ansvar for det polariserende debattklimaet som har fått plass i vårt midte, sier han.

Rabbineren har hatt en rekke møter med Støre og utenriksminister Espen Barth Eide siden 7. oktober. Selv om regjeringen har sagt at dialogen med menigheten er god, mener Melchior det ikke er tilfellet.

– De har lyttet til oss, men de har gjort veldig lite utad. For eksempel holder sentrale aktører demonstrasjoner der de krever utslettelse av Israel, men regjeringen tar ikke avstand fra det. Det har blitt greit å rope «from the river to the sea». Jeg vet folk sier det kan tolkes på forskjellige måter, men for oss høres det ut som at Israel skal utslettes. Det er ikke veien til fred, heller. Det er blinde slagord som ikke fører til noe godt.

Melchior mener også at norske medier har dekket konflikten for unyansert.

– Nesten ingen i Norge skjønner hva israelere har gått gjennom, og hva det betyr å være en del av det jødiske fellesskapet, å være omringet av folk som vil ha oss bort. Det som skjer nå, er demonisering i en grad som jeg ikke har kjent på i Norge før, sier han.

I fjor kom Det Mosaiske Trossamfund med en uttalelse der det sto: «Vi står med Israel», som vekket reaksjoner. Melchior sier det var nødvendig å vise støtte på den måten.

– Vi er sionister nesten alle sammen, på tvers av de mangfoldige retningene vi har i jødedommen. Vår fortid, nåtid og fremtid er i landet som mange velger å si vi er fremmede i. Det går ikke an å skille jøder fra Israel. Halvparten av verdens jødiske befolkning bor i landet.

– Kan du gjøre det vanskeligere for jøder i Norge når du sier en ikke kan skille mellom Israel og jødedommen?

– Vi skal selvfølgelig ikke holde jøder ansvarlig for hva den israelske regjeringen gjør til enhver tid. Men vi må også skille mellom de politiske lederne og selve Israels eksistens. Nå er det en hel bevegelse mot at Israel i det hele tatt skal eksistere. Og å ville utslette Israel er et angrep på jøder. Instinktene vi har som jøder, er at det begynner med språk og ender et annet sted. Vi ser det utspille seg i Norge også.

– Hvordan da?

– Vi hadde en holocaustmarkering i år, der vi ikke sa et ord om Midtøsten eller Israel. Likevel var det motdemonstrasjon der med palestinske flagg. Jeg tror det delvis kan forklares med europeisk skyld. At det forklarer hvorfor man roper «folkemord», fordi det er en måte å renvaske sin fortid på. At det er derfor folk er så opptatt av det, mer enn andre kriger i verden, der minst like mange dør. Jeg sier det ikke for å minimere den palestinske katastrofen. Israel kan kritiseres for mye, i veldig sterke ordelag. Men det ordet ødelegger hele samtalen. Det er veldig vanskelig for meg å snakke med noen som mener at Israel driver et folkemord i Gaza.

– Hva vil du kalle det, det Israel gjør i Gaza?

– En forferdelig krig, en håpløs krig. Men Israel har full rett til å eliminere Hamas når de sier de vil drepe jøder og gjenta 7. oktober igjen og igjen. Det betyr ikke at palestinerne ikke lider, at de fortjener fred og frihet, og har rett på humanitær hjelp. Men det er ikke et folkemord.

– Du har bedt for israelske soldater i synagogen. Det kan virke politisk?

– Jeg forstår at det kan virke slik, men for oss er det en del av hvem vi er. Når landet blir angrepet på denne måten, er vi stolte av dem som setter sitt liv i fare for å beskytte Israel. Det betyr ikke at vi er enige i regjeringens avgjørelser, veldig mange av oss mener at Netanyahu ødelegger for landet. Men vi må kunne be for dem som beskytter Israel. For meg er det viktig. Samtidig ber vi for palestinere, for folk i Gaza og for fred.

De første ukene etter angrepet i fjor prøvde Joav Melchior å være til stede så mye som mulig i menigheten, der folk strevde med å forholde seg til det som hadde skjedd.

– Vi prøvde å se hverandre og trøste hverandre. Når man er redd og sint, kan man utvikle hat og blindhet i seg selv. Det er en kamp vi har med oss selv hver eneste dag, sier Melchior, som nå er i delvis permisjon.

– Det er viktig å ikke miste håpet, tro på freden og ikke svare hat med hat. Det jobber vi med hele tiden, men jeg vet ikke hvor godt vi har klart det, for å være ærlig. Debattklimaet hos oss internt har blitt forgiftet utenfra og inn.

– På hvilken måte?

– Vi er i krise, klarer ikke velge nye ledere i menigheten. Frontene er for steile, og vi er i sorg. Vi vet ikke om vi skal ha dialog med omverdenen eller snu ryggen til. Det er mange som tenker vi bør gi opp dialogen. Men å miste kontakten med verden rundt er ikke en løsning. Jeg mener at vi må lytte til andre, og si hva vi føler, og så håpe at noen hører, sier Melchior.

– Jeg har ikke danset siden 7. oktober

– Det som er viktig for meg nå, er å klare å se forbi min egen smerte og redsel og å tenke på hva jeg kan gjøre her og nå for å endre situasjonen i Gaza og på Vestbredden, sier Mia Habib, danser og koreograf.

7. oktober 2023 var hun, datteren og samboeren nylig kommet hjem til Norge etter å ha vært i Israel, der hennes far og hele hans familie bor. Habib har også nære venner fra en av kibbutzene som ble angrepet av Hamas, og husker absolutt alt som skjedde den traumatiske dagen. Men hun ønsker ikke å dele detaljer om hva hun opplevde.

---

Mia Habib

Danser og koreograf. Født i USA, oppvokst i Haugesund med en norsk, jødisk mor. Faren er jødisk israeler med røtter i Libya. Har selv bodd og jobbet i Israel og arbeidet i Palestina. Har en mastergrad i konfliktløsning og forhandling fra Universitetet i Tel Aviv.

---

– Jeg er kommet frem til at jeg ikke kan fortelle. Ikke ennå. Ikke så lenge okkupasjonen og grusomhetene i Gaza fortsatt pågår. Jeg vil holde min smerte for meg selv fordi jeg er redd den skal bli brukt på en måte jeg ikke kan stå inne for, sier Habib.

Hun tror at hun ikke er alene om å ha det slik. Ganske mange, både på israelsk og palestinsk side, synes det er vanskelig å snakke om 7. oktober fordi dagen brukes av den israelske regjeringen til å begrunne krigføringen på Gaza og fremferden på Vestbredden.

– Hver gang noen gir meg en mikrofon, tenker jeg at en palestiner burde få den først. Traumet fra andre verdenskrig sitter dypt hos mange jøder i Europa, men nå er det viktig at vi klarer å flytte våre egne traumer til utkanten av synsfeltet og sette det som det som er prekært i sentrum – de som blir drept akkurat nå, som undertrykkes akkurat nå.

For Mia Habib, som er en internasjonalt anerkjent dansekunstner, har den uløselige situasjonen i Israel og Palestina fått et fysisk uttrykk: Hun klarer ikke lenger danse.

– Jeg har ikke danset siden 7. oktober, jeg har ikke maktet det. De voldsomme bildene fra Gaza, og historiene om familier som venter på å få gislene hjem, setter seg i kroppen.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg, sto det likevel klart for henne at hun måtte foreta seg noe. Hvor kunne en person med hennes særegne bakgrunn og kompetanse trenges nå?

Hun begynte å snakke med de jødiske vennene hun hadde i Norge. Noen var nesten litt apatiske eller i sjokk. Andre deltok i aktivistmiljøer der de var den eneste med jødisk bakgrunn. Da tok hun, sammen med den israelske aktivisten Yonatan Shapira, initiativ til gruppen Jødiske stemmer for rettferdig fred, et nettverk for folk med jødisk bakgrunn som arbeider for et fritt Palestina.

– Vi som både bærer en jødisk identitet og er solidariske med Palestina, er nødt til å forholde oss til den enorme smerten over 7. oktober, samtidig som vi skal klare å beholde blikket på strukturene som muliggjør uretten i Gaza og okkupasjonen. Dette er det lettere å stå trygt i når man er sammen med andre. For meg er det nå umulig å delta i et jødisk felleskap som ikke også handler om Palestina, sier Habib.

Det første Jødiske stemmer for rettferdig fred gjorde, var å etablere kontakt med de palestinske aktivistene som sto bak palestinateltet utenfor Stortinget. Siden har de deltatt på en rekke demonstrasjoner og arrangementer under parolene «Ikke vårt navn» og «Jøder mot folkemord», ved siden av å delta i samfunnsdebatten. Da flere moskeer i Oslo ble truet, stilte de som sikkerhetsvakter ved ICC-moskeen på Grønland.

Mia Habib ser det som en plikt.

– Alle plikter å legge press på Israel for å stoppe folkemordet, men for meg er det som om jeg har et eget kall, særlig i kraft av at jeg har israelsk familie. Da kan det jeg gjør, bli et ekstra viktig statement.

Hun opplever at hun aldri har følt seg mer jødisk enn nå, aldri mer som halvt israeler.

– Det er blitt veldig tydelig for meg at min jødiske identitet er viktig. Ingen skal få ta den fra meg, sier Habib.

Dagen før vi møtes til intervju, ble et medlem i Jødiske stemmer for rettferdig fred spyttet på av en person på bussen fordi hun brukte en davidstjerne hun hadde arvet.

– Man er modig hvis man tør å gå med gjenkjennbare jødiske symboler. Jeg bærer ofte jødiske symboler selv, men da er det symboler de fleste ikke gjenkjenner. Min far sa nylig han ikke ville gi smykker med jødiske symboler til min datter på tiårsdagen fordi det ikke er trygt. Antisemittismen er en realitet.

– Men når jeg sier dette, er det også veldig viktig for meg å samtidig si at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisk, sier Habib.

– Har ditt forhold til Israel endret seg dette året?

– Nei, det aller vondeste å si høyt nå, er at jeg ikke er overrasket over hva de gjør, med Natanyahu i spissen. Det er det mest emosjonelle jeg klarer å uttrykke med ord.

– Enkelte er frustrerte over at man kritiserer Israel uten å nevne Hamas og 7. oktober?

– For oss i Jødiske stemmer er det folkemordet som står i sentrum. Det betyr ikke at det ikke er andre ting å si, men det er noe med å velge sitt fokus. Jo mer Netanyahu bare peker på Hamas som begrunnelse for alt som skjer, desto mer må vi peke på ham og på okkupasjonen som har pågått i årevis, sier Habib.

– Som aktivister må vi fokusere på det som er mest prekært. Mennesker meies ned i Gaza, settlervolden skyter til værs. Vi ser brudd på folkeretten, vi ser et folkemord. Dette må sies helt kompromissløst. Men det er klart at vi synes at det Hamas-ledede angrepet den 7. oktober var grusomt.

I kunsten er det imidlertid større plass til nyanser. Her jobber Habib ofte med det hun kaller mikropolitikk – alle de små tingene som skjer med mennesker når de kommer sammen i et rom. I februar inviterte hun og dansekompaniet hennes både jøder og palestinere til å komme sammen i Oslo.

– Det var så tidlig, og så følsomt, at jeg jeg tenkte at hvis dette skal gå bra, kan det ikke annonseres. Det måtte gå utenom institusjonene. Men det kom 70 personer. Det var ingen diskusjoner, det handlet bare om å oppholde seg i samme rom, om være sammen kunstnerisk og om å spise sammen. Det er den eneste gangen det har gitt mening for meg å danse siden 7. oktober.

Under Olavsfestdagene i Trondheim ledet hun sørgeritualet Samkome, der sangere og andre kunstnere med både jødisk, israelsk og palestinsk bakgrunn deltok, sammen med andre med bakgrunn fra krigsområder. Neste uke gjentas ritualet under Coda-festivalen i Oslo.

– For meg er dette et forsøk på å skille sorg fra ideologi. Hva betyr det å komme sammen i sorg i rom som har kollapset? Klarer vi å sørge på tvers av de ulike identitetene våre?

I september i fjor tok Mia Habib med seg datteren sin i den libyske synagogen faren tilhører, for å feire rosh hashanah, jødisk nyttår. Bare en måneds tid senere skrev hun på Facebook om å forklare datteren sin at familien, vennene hennes og stedene hun nettopp hadde vært på, nå var i krig. Hun skrev om å beskytte henne mot den verst tenkelige informasjonen: «barn som bombes, barn som blir drept og barn som holdes fanget under jorden».

– Ingen barn skal måtte oppleve det som skjer på Gaza, men jeg er opptatt av at barna som er andre steder, ikke skal behøve å bære byrden. Jeg husker selv hvordan det var å høre rakettalarmen gjennom telefonen da jeg som barn snakket med min far, og å vite at nå tok han på seg gassmasken, sier hun.

– Nå vil jeg kunne snakke med datteren min om krigen på en måte som gjør at hun fortsatt kan være glad i sin sabba, bestefar. Min far har et annet politisk standpunkt enn meg, men man skal kunne være glad i familien sin og vennene sine. Mennesker og makropolitikk er ikke det samme.

Nå håper Habib å snart kunne danse igjen. I prosjektet Stranger within har hun sammen med palestinske Jassem Hindi tidligere reist hjem til folk i Finnmark med en performance. Snart går de i gang med del to av prosjektet, som skal foregå i Hedmark

– Da tror jeg at jeg skal klare å danse igjen, men det er fordi jeg gjør det sammen med Jassem.

– Jeg føler meg ikke lenger hjemme i Norge

Irene Levins mormor var elleve år da hun kom til Norge.

– Hun fortalte aldri mye om livet der hun kom fra, men én ting sa hun ofte: «Du må huske at jødene alltid får skylden», sier Levin.

– Om morgenen 7. oktober tenkte jeg «nei, ikke denne gang». Men der tok jeg grundig feil.

---

Irene Levin

Forfatter og professor emerita i sosialt arbeid ved Oslomet. Født i Sverige og oppvokst i Oslo.

---

Også Levin opplevde at det bare tok dager før sympatien med det israelske folket forsvant og søkelyset ble rettet mot hva Israel gjorde. Hun hørte det som et ekko fra mormors jiddiske advarsel: Die Juden sind schuldig.

Irene Levin har gjennom tiår dokumentert og formidlet norske jøders erfaringer, sist i boken Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten, der hun skrev om sin egen mor og hennes familiehistorie. Besteforeldrene flyktet til Norge fra Litauen og den russiske tsarens forfølgelser. De gjorde alt for å bli norske, forteller Levin. Det skulle imidlertid vise seg at de ikke var norske nok: 32 nære familiemedlemmer ble arrestert av norsk politi, deportert ut av landet og drept i Auschwitz. Selv er Irene født i Sverige, mens foreldrene var på flukt fra det okkuperte Norge.

– Jeg gikk i svart, jeg tenkte at dette er en umulig situasjon. Umiddelbart følte jeg at Israels eksistens var truet, sier Levin om Hamas’ angrep på israelsk jord.

Hun ble sjokkert over de store nettverkene av underjordiske tuneller som ble avdekket etter at Israel gikk inn i Gaza, og av rapporter om Hamas’ bruk av sivilbefolkningen som menneskelige skjold. Selv om noe var kjent fra før, var omfanget nytt.

– Mest rystende var opplevelsen av at verden ikke lot seg sjokkere over dette. Hvor var analysene av Hamas’ ansvar og ekstreme ideologi?

Levin mener angrepet 7. oktober raskt ble definert som at det handlet om urettferdigheten palestinerne lever under, og ikke Israels rett til trygge grenser. Ansvaret for at det ikke finnes en palestinsk stat, ble lagt på Israel alene.

– Jeg savner at hendelsene på Gaza blir plassert inn i et regionalt bilde. Gjennom bruk av aktører som Hamas og Hizbollah, har Iran lagt en løkke rundt halsen på Israel. Hvilke mekanismer hindrer Iran i å gjennomføre sine ambisjoner?

Levin sier det er ikke hennes syn på Israel som har forandret seg mest dette året, men synet på Norge. Hun lister opp hendelser som har gjort dypt inntrykk i løpet av året, og som til sammen har bidratt til en ny og stadig sterkere følelse av å være fremmed i Norge. Utenriksdepartementet som frarådet kong Harald å sende kondolansebrev til Israel. Statsminister Jonas Gahr Støre som nølte med å omtale Hamas som en terrororganisasjon. Opplevelsen av å delta i 8. mars-toget og bli skreket til: «Ingen sionister i våre gater».

– Jeg føler meg ikke hjemme her lenger, ikke som jeg gjorde før. Før hadde det ikke falt meg inn at jeg ikke skulle være en likeverdig norsk borger, men nå er det slik det føles.

I dag er det som grunnen svikter under henne, sier hun, og sammenligner det med opplevelsen av uro og ustøhet man kan få av å gå rundt i holocaust-monumentet i Berlin, som består av 2711 store betongklosser med ulik høyde og hellingsgrad.

– Hva skaper denne følelsen i Norge nå?

– Det som assosieres med Israel, er ikke lenger stuerent. Det er majoriteten som skaper det rommet minoriteten befinner seg i, men nå føler jeg et utenforskap, sier Levin, som forteller at det til og med er vanskelig å snakke med nære venner om det som ligger henne på hjertet.

– Hvorfor er det ikke mulig å ha to tanker i hodet samtidig – både å forstå Israel og landets rett til eksistens og å jobbe for en palestinsk stat?

Samtidig er hun dypt fortvilet over det israelske lederskapet, og har demonstrert mot Netanyahu både før og nå under krigen – både i Norge og i Israel. Hun mener han svek israelske borgere under massakren, at han svikter gislene nå og at han nå setter personlige interesser foran nasjonens. Når krigen er over, ventes en straffesak mot ham for korrupsjon.

– Det betyr mye for meg at det finnes et jødisk hjemland. Den følelsen jeg har for Israel, ligner på kjærligheten til et barn. Den forsvinner ikke selv om barnet skulle gjøre noe dumt. Men Netanyahu er en ulykke for Israel og det jødiske folk i denne tiden.

Levin beskriver Israel som et verdighetsprosjekt for verdens jøder. Hun husker hvor stolte foreldrene var av Israels suksesser, og over landets forskere og oppfinnere.

– Israel er så nært på hvem jeg er. Nå blir det ikke sett på som en legitim stat, bare som en aggressiv okkupant. Før ble den enkelte jøde utstøtt, nå blir Israel jøden blant nasjoner. Men naturligvis må Israel kritiseres for sin del av ansvaret for at ikke konflikten er løst tidligere.

– Det trengs et hjemland for jøder fordi vi alltid har vært forfulgt og utsatt for antisemittisme. Dette ble understøttet av FN. Så har både Israel og andre gjort feil siden, men verdenssamfunnet må bidra til å finne en løsning som sikrer at landet fortsatt finnes.

– Støre, Eide og det norske stortinget støtter jo en tostatsløsning.

– Jeg vil også ha en to-statsløsning. Men det virker som de har glemt hva Hamas er. Israel kan ikke leve med en jihadistisk nabo som lover å gjenta 7. oktober igjen og igjen. Jeg savner ydmykhet fra norske ledere for at det er en kompleks situasjon, og at det må stilles krav og forventninger til alle parter, ikke bare til Israel.

– Har måten Israel har gått frem på, gjort landets eksistens mer eller mindre truet?

– Det er akkurat som jeg først tenkte: Dette går ikke, det er en umulig situasjon. Selv om de vinner militært, står Israel likevel igjen med eksistensielle spørsmål om hva slags land det skal være fremover.

Lidelsene i Gaza er «hjerteskjærende», sier Levin – det finnes intet annet ord for det. Nå tenker hun mye på hvordan fremtiden blir når så mange i Gaza vokser opp i død og ødeleggelse.

– For meg er krigen også et nederlag. Mitt politiske ståsted og troen på dialog og kompromisser ser ut til å ha tapt. Men jeg har ikke gitt opp ennå.