– Heter du Svansestjerne, blir du noe på operaen, heter du Andreassen, blir du sjeføkonom, sier Jan Ludvig Andreassen, den mest høytflyvende og kontrære av våre sjeføkonomer. Han vil knytte kronen til euroen, dele ut oljepengene til hver og en av oss og mener renteøkningene har vært unødvendige. Akkurat påstanden om sjeføkonomers tilbøyelighet til å hete Andreassen, den kan han underbygge med empiri:
– Vi er de tre bukkene Bruse, vi Andreassene. Tormod er den første, så kommer Harald Magnus, og til sist kommer den minste, som er meg, Jan Ludvig.
Jeg humrer, hvortil han svarer:
– Gøy at du verdsetter sånt, for jeg legger faktisk mye arbeid i formuleringene mine.
Det er ingen knapphet på spissformuleringer som kommer ut fra under krøllene her på yndlingskafeen bak slottet. Men før Andreassen slippes helt løs: Hva er egentlig en sjeføkonom? Hver storbank har sin. LO har sin. NHO har sin. Så også Eikagruppen, som Jan jobber i (ja, nå kaller vi ham Jan, bloggen hans, med tyve tusen følgere, heter jo «Jans blogg»). Vi hører jo aldri om denne gruppen ellers. Er det noe Jan har funnet på for å få taletid? Slett ikke, Eikagruppen er en paraply over Eika, som igjen er en allianse av 50 selvstendige, lokale sparebanker. Sparebanken Narvik, Gildeskål, Tysnes, Sogn, Andebu, Hjartdalbanken, Rørosbanken, Oppdalsbanken, Romsdalsbanken, Totens Sparebank, Valdres, Grong, for å nevne noen landet rundt.
Sjeføkonomer opptrer i spalter og paneler i Dagens Næringsliv og Finansavisen, eller de sitter i paneldebatter på tv, radio og på konferanser, invitert inn som sannsigere, selv om alle vet at de tar feil like ofte som kvinnen og mannen i gata. Er sjeføkonomen likevel sjefen over alle økonomene i finansinstitusjoner og interesseorganisasjoner? Er det sjeføkonomen som bestemmer bankens disposisjoner? Hjelpe oss!
– Nei, en sjeføkonom er en blondetittel på en analytiker.
– Blonde? Blondine?
– Blonde, som i en duk som har blonder på for at den skal se litt fin ut. Vi er bare analytikere. Noen har riktignok personalansvar, da er du sjef, men sjeføkonomrollen hører inn under markedsføringsbudsjettet. Du skal være i mediene, holde foredrag, være synlig.
– Hvor kontrær kan man være før man blir irrelevant?
– Se det i sammenheng med mitt ideal om meningsbrytning. Kanskje er det for stor enighet om hvor vellykket styringen av norsk økonomi er. Gjennomsnittsnordmannen har dårligere råd i dag enn i 2012, på tross av at vi har økt oljepengebruken fra 80 til 400 milliarder i året, til tross for sterk teknologisk fremgang som følge av digitalisering og til tross for at oppdrettsnæringen er blitt en mye større gullkalv. Likevel har folk kommet dårligere ut. Da må det da være berettiget å stille spørsmål ved om dette er et bra system?
Symposiet av sjeføkonomer
«Jeg er ubeskjeden nok til å hevde at det er jeg som har gjort denne tittelen kjent i Norge» uttalte den første bukken bruse, Tormod Andreassen, i et intervju vi fant fra 1990. Han kom fra Statistisk sentralbyrå og ble i 1979 ansatt i Kreditkassen, den norske gren av nåværende Nordea, med tittelen sjeføkonom, etter mønster av amerikanernes Chief Economist. Den ubeskjedne Tormod Andreassen hadde bare nesten rett i at han var Norges første, for i vår utlagte hukommelse, mediearkivet Retriever, finner vi en sjeføkonom i radioprogrammet for 21. september 1962. Etter andakten klokken 08.15 fulgte programpostene «For husmødre» og «Barnetimen med Alf Prøysen», etterfulgt av programmet «Banken og vi. Samtale med sjeføkonom Erling Engebretsen». Men Engebretsen var et foranskutt lyn, for det var først på åttitallet, parallelt med frislipp av boligmarkedet og hurra på børsen at de begynte å yngle og alle banker titulerte en av sine som sjeføkonom.
– Vi som har den tittelen, gjør litt ulike ting, de som jobber i de store bankene, er veldig gode på hva som skjer i markedene, mens jeg løper rundt i distriktene. Jeg har måttet finne min rolle, så jeg har noe value added å bidra med.
– Hva er det du tilfører av verdi?
– Norges Bank og alle de store bankene abonnerer på de samme ideene, bruker de samme modellene, er utdannet samme steder. Min rolle i symposiet av sjeføkonomer er å lete frem litt andre kilder enn dem de andre bruker. Jeg ser mye på kinesisk tv og taiwansk tv, det gjaldt også før pandemien. Jeg satt der i slåbroken i romjulen 2019 og så at det var noe virusgreier som virket ille.
Fra den morgenstunden i slåbrok vikler han ut en lang historie som ender med at da han advarte om at viruset kom til å bli alvorlig for verden, kalte de ham sprø.
– Men ellers, hvilken nytte har banksjefen i Gildeskål av at du ser kinesisk tv?
– Hjelper du folk til å unngå å ta unødig risiko, gjør du noe riktig i dagens verden. Jeg tror det er verdifullt for næringsliv, banker og kunder å høre om risikoen som følger av det som skjer i Kina. Bankene der er nedgradert av kredittratingsbyråer, og det gjør alle banker mer usikre. Så er det noe jeg frykter for 2024, utenom krigene som pågår, og som kan gå alle veier, er det at noe kan gå ordentlig galt i «Stor-Kina».
Astrologi for folk i dress
I 1989 fikk Oslo Børs sin egen sjeføkonom, og vedkommende, Tor Hersoug, ble da spurt av Aftenposten om han nå skulle bli «en ny rikssynser som skal ta opp konkurransen med de etablerte sjeføkonomene». Den samme lett nedsettende holdningen til sjeføkonomer fant vi også i Bergens Tidende nå ved nyttår. Kommentator Gerd Marie Tjeldflåt kalte dem «astrologer for folk i dress» og beskrev symbiosen mellom sjeføkonomene og mediene: «Dette er cocktailen bank og media, og det er ein sterk og unyansert ein. Avisene vil ha gode overskrifter som gir folk svara dei så gjerne vil ha. Økonomane vil gi gode overskrifter som gjer at dei verkar både modige og skarpe».
– Vi har nytte av sprikende synspunkter i alle sammenhenger, parerer Andreassen.
– Tenk deg en ku på en eng.
– Jeg tenker på en ku på en eng.
– Så samler du mange eksperter i en ring rundt kua.
– Jeg samler alle sjeføkonomene, dere tre bukkene Bruse, Øystein Dørum i NHO, Roger Bjørnstad i LO, Kjersti Haugland i DNB og Kyrre Knudsen i SR-Bank, i ring rundt kua.
– Nå skal vi gjette vekten. Vi har valget mellom to strategier. Rådslå med hverandre og bli enige om et forslag. Eller ikke snakke med hverandre, men skrive tallet på hver vår lapp som vi legger i en hatt, og så tar man gjennomsnittet av de lappene og presenterer dette som den beste gjetningen. Hvilken fremgangsmåte tror du gir mest nøyaktig svar?
– Samarbeidsmodellen. Rådslagningen.
– Nei, da havner man alltid på viddene. Men gjennomsnittet av anslagene treffer nesten alltid på spikeren kuas vekt.
– Er dette testet?
– Jøss da. Dette er sosialpsykologenes glansnummer. Egentlig er det jo et forsvar for det frie ord, pressestøtten som skal sørge for mangfold, et forsvar for at folk skal krangle. Vi forstår virkeligheten bedre når folk krangler saklig. Jeg er opphengt i dette, ikke la det gå på person, men ellers synes jeg krangling er bra.
– Er det mulig å komme frem til noe like presist om renten som om kua?
– Ved inngangen til fjoråret spådde jeg at kronen skulle styrke seg ti prosent, mens den på et tidspunkt i fjor hadde falt med ti prosent. Så hadde jeg i alle fall rett i tallverdi, sier Andreassen.
– Renten har altså steget mye mer enn blant andre jeg trodde. Jeg mener det er vel så viktig at den er mye mer volatil, noe som leder meg til å mene at rentefastsettelse er blitt for vanskelig. Norges Bank har landets beste økonomer, men jeg tror ikke noen vil si at pengepolitikken de senere år har vært en suksess.
Fanget av lobbyistene
Hvorfor mener Andreassen stadig mer høylytt at regjeringen og sentralbanken plager folk, og særlig de fattige? Er sjeføkonomen inne i en radikaliseringsprosess?
– Selv stemmer jeg Arbeiderpartiet, så er det sagt. Jeg synes hverken SV, Rødt og AP er spesielt radikale. Vi har masse oljepenger å ta ut, vi er ikke i nærheten av handlingsregelen, vi bruker under tre prosent av avkastningen, så hvorfor kan vi ikke bare gi fattigfolk mer penger, gi arbeidsfolk mer penger? Det ville ha vært radikalt.
– Selv en desorientert legmann har hørt at det bare vil føre til økte priser og så høyere renter i et forsøk på å stagge inflasjonen.
– Ja, men jeg tror ikke på det. Det som skaper inflasjon, tror jeg, er feilinvesteringer. Skal du sette opp et stort bygg eller sprenge ut til en motorvei der det knapt bor folk, må du frakte masse mennesker og varer dit. Det er inflasjonsdrivende. Og det er ikke engang noe folk trenger. Det er merkelig med politikerne om dagen. Alle på venstresiden er enige om å bruke milliardbeløp på det ekspertene tror er ulønnsomme prosjekter, mens man jo kunne gitt pengene til barnefamilier i stedet. Det er systemkrise. Man blir fanget av lobbyistene.
– Fergefri E39, Nord-Norge-banen, skipstunnelen gjennom Stadlandet, er det sånne ting du tenker på?
– Se på Hålogalandsveien oppe i Ofoten, med et budsjett på omtrent 100 000 kroner per innbygger. Ville folk, hvis du ga dem hundre tusen og deretter gikk rundt med en innsamlingsbøsse for Hålogalandsveien, velge å putte pengene på bøssen? Vi må tenke gjennom hvor mye vi egentlig vil bruke på slike ting, spesielt i en dyrtid.
– Men vi er jo bare voksne barn, sånn for oss selv, og ville brukt pengene på klær eller kvinner og hasard, mens veiene er infrastruktur for fremtiden. Det er da bedre på alle måter?
– Hvem kjenner dine ønsker? Vi har da hatt som ideal, i alle fall siden opplysningstiden, å være frie, selvstendige mennesker? Men nei, nå tar jeg hundre tusen ut av din lommebok og bygger vei, for du skjønner deg ikke på det. Det reiser grunnleggende spørsmål. Støre er flink, Vedum er flink, Kaski er flink, men det blir lett til at de er enige om at det som skal nedprioriteres, er folks konsum.
– Vi har jo alle skrevet skolestil om forbrukssamfunnet og avsluttet fromt med at vi må forbruke mindre?
– Men vi bygger jo ned Norge med betong. Er det ikke bedre at du og dama går på byen og koser dere? Det finnes et annet land som før oss forsøkte å berge distriktene fra avfolkning. Det er Japan.
– Hvordan gikk det?
– De fikk en svær byggebransje som hele tiden måtte ha noe å gjøre. «Betongstaten» kaller man dem i Japan. Fra naturens side er Japan frodig og spektakulært vakkert, men nå er det bare tre større elver som er uberørt av betong. På grunn av fare for ras begynte man å kle hele fjellsider i betong. Og når de slapp opp for gjøremål, sendte man mannskap ut i elvene for å snu steinene for at vannet skulle renne lettere gjennom dalen. Alt for sysselsettingen!
– «Ikke kødd med arbeidslinja», sier Støre når han tøffer seg?
– Det er bemerkelsesverdig mye vi i Norge er villig til for å innordne oss den linjen. 20 milliarder til havvind er bare en pølse i slaktetida, det bevilger man gladelig, men hadde vi gitt det samme til barnefamilier, ville vi nesten ha utryddet barnefattigdommen i Norge. Men det er ingen interessert i.
Ellers er det bråstoppen i boligbyggingen som følge av den høye renten som opptar ham for tiden. Her fra sist helgs spalte i Finansavisen: «Grusingen av boligbyggingen i dag, i en situasjon med sterk befolkningsvekst, er dømt til å gi oss skyhøy vekst i leieprisene for boliger i årene fremover.»
– Vi kalte det å devaluere for å pisse i buksa når du er kald. Å sette opp renten for å dempe inflasjonen er som å fise i skjørtet, ramler det nå ut av ham.
– Er ikke den bra? Ida blir vel ikke støtt av det, spør Andreassen.
Han har for øvrig i andre sammenhenger kalt sentralbanksjef Ida Wolden Bache eminent, så han anser vel at han da har et visst spillerom.
– Jeg hadde en annen variant, å drite i skjørtet, men vi er på vestkanten nå, sier mannen som altså bruker tid på formuleringene sine og ikke lar dem løpe av med seg.
Hundre tusen kroner til hver
Vi er mange som er født ferdig impregnert mot å forstå både mikro- og makroøkonomiske sammenhenger, men noe siver likevel inn, og det går omtrent som så: Renten settes opp for at det skal bli mindre penger mellom folk, en passelig økt dose arbeidsledighet og dermed mindre lønnsøkning og dermed igjen lavere inflasjon, så vidt jeg har forstått. Er det også galt?
– Ja. Renten økes for å dempe folks forbruk og investeringer, og dessuten styrke kronen, for da vil importprisene falle. Grunnen til at jeg tror det ikke vil fungere i det lange løp, er at vi havner i en situasjon med boligmangel. Jeg snakker for distriktene her nå. En million mennesker bor grisgrendt i Norge. La oss si halvparten er i jobb. Gi hundre tusen kroner i året til hver av dem, det blir femti milliarder. Da ville folk ha vært villige til å flytte dit for å leve det gode liv. Da ville du ha berget distriktene. Men den typen vekst vil ikke politikerne ha. Jon Almaas har forresten kjøpt seg gård på bygda.
– Men om aldri så mye bonde beholder Jon Almaas jobben som altmuligmann på TV Norge, hørte jeg. Andre må kanskje håpe på at det grønne skiftet vil bringe en batterifabrikk til hjemtraktene?
– Jeg var på besøk nord i Sverige, og den store vekstindustrien der er server-farmer. Vi har fått det utenfor Hamar med datasenteret til Tiktok. Der går et par hundre folk rundt og passer på servere, mopper og ser til at sensorer ikke bikker over. Det er den nye industrien.
– Er det bare moralsk vane som gjør at jeg ikke synes det er like fint å moppe som å sveise? Minst like fint å jobbe som å danse?
– I Norden er det naturlig kjøling, og datasentrene drives av grønn vannkraft, så det er jo fornuft i det. Men du er skeptisk til dette på samme måte som dem som ikke tror, men som vil beholde kirken hvis den trues av nedleggelse.
– Det er meg, ja.
– Da er du burkianer.
Fremtiden med mopp
Burkianer? Nytt for meg, men Jan Ludvig Andreassen er i gang med en bok der han vil se norsk politikk ut fra skillet mellom dem som er preget av Adam Smiths tankegang, og dem som sogner til Edmund Burke. Og kort fortalt er vel skillet at en smithianer ikke vil at staten skal begrense hverken den frie meningsutveksling eller markedets frie utfoldelse, mens man med Edmund Burke ser verdier i tradisjonene.
– Det er skillet mellom det liberale og det konservative Høyre. Burke var en pamflettskribent fra opplysningstiden som sa at det er din bestefars levemåte som har brakt deg hit, og den skal du ære ved å ta vare på tradisjonene, ta vare på landbruket, gamle industrier og gå i kirken selv om du ikke tror.
– Moppe kondens så ikke sensorene piper i serverhallene er ikke i Burkes ånd? Og heller ikke i din?
– I vår tid er det å ta vare på kjeledresskulturen, at pappa går på jobb og sveiser, på linje med det å ta vare på bondegårder og kirker, eller i sin tid norsk skipsfart med norsk mannskap, som vi var villige til å subsidiere i lange tider, inntil punktet kom da det ble for kostbart. Jeg vil ikke snakke ned sveising, men vi må ta inn over oss at det å drive med en mopp på en serverfarm er fremtiden og ja, like bra.
– Jeg tror ikke unge politikere er klar over sin ideologiske retning og hvilke tradisjoner de forlenger. Er de smithianere, blir det fort til at du ikke bare vil ha frihandel og fri meningsutveksling, men også migrasjon på tvers av landegrenser og knytte oss til euro så det blir enklere å handle, du blir et fri-flyt-menneske, mens er du burkianer, er du mer opptatt av å ta vare på tradisjoner, som kan være for eksempel fagforeningsrettigheter.
Middelveien er ikke alltid gyllen
Selv går sjeføkonomen inn for at Norge skal bli mer som golfstatene, hvor de få statsborgerne lar arbeidsinnvandrere jobbe for seg.
– Jeg flørter med tanken om at vi kan bli mer lik andre oljeland. Nå vil ikke Norge ha au pairer, og vi har mange som er burkianere og ikke ønsker arbeidsinnvandring. Det bringer oss til situasjonen vi har i Lofoten. Det er tusen ledige stillinger i Helse Nord, mens det er nok sykepleiere, leger og helsefagarbeidere ute i verden, og vi har nok dollar. Men nei, vi vil ha det på vår måte, vi er burkianere.
---
Sjeføkonomer
- Sjeføkonomer lager makroøkonomiske analyser og mener de kan mest om lange trender.
- Mediene bruker dem gjerne til å spå om renter og kronekurs skal opp eller ned, selv om sjeføkonomene ofte tar feil. Men sjeføkonomer ombestemmer seg kvikt.
- Samfunnsøkonom Jan Ludvig Andreassen er sjeføkonom i Eikagruppen av sparebanker, og utgir i mars en bok om finansielle eventyr. Tidligere har han jobbet i DNB, Alfred Berg og Norges Bank.
---
– Skisserer du skillelinjer og tegner scenarioer, eller er du selv i den ene eller den andre leiren? Smiths venner eller Edmund Burkes?
– Jeg tegner opp valgmulighetene. I en viss forstand, når du har mer enn nok penger, som vi har, kan du leve som du vil. Enten lukke grensene, men da får du ikke tak i folk. Eller vi kan leve som i et Midtøsten-land. Det viser seg at vi vil ta vare på tradisjoner i arbeidslivet, i landbruket og i industrien, hvor vi vil at de som sveiset oljeinstallasjoner, skal sveise på havvindmøller.
– Det jeg savner i debatten, er at det ikke sies at vi velger dette fordi vi ønsker å ta vare på tradisjoner. Og at alternativet er å bygge hundre serverfarmer for internasjonale konsern og få tyve tusen mennesker til å gå rundt med moppen.
– La oss lande. Vandrer ikke Norge på en gyllen middelvei mellom Smith og Burke?
– Det tror vi, men vi ser at levestandarden har stagnert gjennom et tiår, så det spørs om den middelveien er så gyllen.